Debatt
Religionens plass i samfunnet innskrenkes. Hvordan svarer vi?
Publisert
Sist oppdatert
I avisen Dagen er det åpnet en interessant debatt om sekularismen. Et av bidragene, fra Bjørnulf Hafstad (Dagen 13.10.2022), har tatt debatten opp på et høyere faglig nivå ved å løfte fram filosofen Charles Taylors tre modeller for sekularisering.
Taylor påpeker dessuten at sekulariseringen oppfattes som virkningen av en modningsprosess både hos individet og i kulturen. Det sekulariserte mennesker har en «stadial consciousness». Det er seg bevisst å ha gjennomlevd en prosess fra umodenhet til et voksent og modent liv. Religiøs tro, som er uttrykk for umodenhet, har det moderne menneske forlatt. Det er vokst fra og ut av troen.
Annonse
Med en slik «stadial conciousness» følger forestillingen at man er på et høyere intellektuelt og moralsk nivå enn de troende, men fremfor alt at man er på rett side av den historiske utvikling. Ikke overraskende har mennesker med denne selvoppfatning inntatt kommandopostene i det borgerlige demokrati.
Teoriene om sekularisering er gjerne basert på sosiologisk-fenomenologisk analyse. Sjelden blir det politiske maktperspektiv trukket inn. Det er samfunnet man er opptatt av, statsmakten synes å ligge utenfor horisonten. Samfunnsanalysen mister på den måten viktige aspekter.
Det dramatiske gjennomslag for sekularisering av europeisk kultur kom med den store franske revolusjon (1789 –). Revolusjonen målbar også en verdsliggjort eskatologi. Fra 1793 ble det innført en ny kalender i Frankrike. Historiens avgjørende vendepunkt var ikke lenger Kristi komme, men revolusjonen. Den nye kalender ble avskaffet i 1806. Men den sekulariserte eskatologi levde videre i et evolusjonistisk og optimistisk historiesyn.
En ny tid hadde begynt, som skulle frigjøre individer og samfunn fra gamle fordommer og autoriteter – ikke minst religiøse. Utover på 1800-tallet ble det borgerlige demokrati innført i stadig flere europeiske stater med ytringsfrihet, religionsfrihet og forsamlingsfrihet for alle borgere. Disse frihetene var ofte kjempet fram i kamp med etablerte autoriteter og maktstrukturer.
I etterkrigstiden gikk demokratiene inn i en ny fase – også her i Norge. Tidligere hadde kampen for frihet vært dominerende, etter hvert overtok kravet om likhet mellom borgerne. I dag er man opptatt av å sikre enheten i et samfunn som skal være både «fritt», pluralistisk og mangfoldig.
Hvilken ideologi skal så legge føringer og gi kriterier for enheten og være dens overbygning? Spørsmålet blir helst oversett. Men svaret er åpenbart. For mange er det selvsagt at den moderne-sekularistiske ideologi skal legges til grunn for samfunnsenheten.
I de siste årene har kristne blitt hindret i å formidle sin tro i det offentlige rom.
Hvordan blir da den borgerlige offentlighet, som har vært det liberale demokratiets kjennemerke helt siden 1700-tallet? Helt opp mot vår tid ga den fritt rom for ulike synsmåter, meninger og livssyn. De skulle komme åpenlyst og erkjennbart til uttrykk.
Borgerlig offentlighet var sfæren for samtale, dialog og diskusjon. Det var veien til utvikling av en tjenlig og fornuftig opinion i folket, retningsgivende for samfunnslivet og statens styre. Men det man da kom fram til, var ikke absolutt. Det kunne stadig drøftes og kritiseres. Det skulle slett ikke legges lokk på synsmåter som et mindretall sto for.
Annonse
I dag er den borgerlige offentligheten blitt stadig sterkere bestemt av enhetsidealet. Frihetsrommet blir stadig smalere. Meninger som avviker fra tenkesettet hos det store vi, blir gjerne blokkert. Den offentlige dialog og diskusjon, som hører demokratiet til, dreier seg om meningsforskjeller, tillatte innen det kulturelle og politisk dominante miljøet.
I de siste årene har kristne blitt hindret i å formidle sin tro i det offentlige rom. Det siste eksempel er fra Sogndal/Balestrand. Unge kristne tilsluttet «Laget» ble hindret i å stå fram med sin tro i skolens offentlighet. Svaret fra det byråkratiske maktapparat er betegnende. «[ …] samlinger i skoletiden som har religion som bakgrunn og formål kan føre til et skolemiljø som blir ekskluderende, og hindrer lek og sosial læring på tvers av religiøs orientering [ …]» (Dagen 14.10.2022). Stort tydeligere kan ikke den modern-sekularistisk enhetsideologi uttrykkes.
Religion skal helst ikke bli offentlig eksponert innen rammen av det enhetlige samfunnet, som man søker å etablere. Religionen kan sette skiller. Den får ha sitt «frihetsrom», men i det lukkede og private og helst utenom samfunnets åpne fellesskap. En slik enhet kan bare sikres ved autoritære forholdsregler og makt, dermed legges føringer for et totalitært samfunn.
Det er kommet klare reaksjoner på det som skjedde i Sogndal, og saken er blitt tatt opp på et høyere byråkratisk og politisk nivå. Man har argumentert med at vårt samfunn skal være «livssynsåpent», pluralistisk og gi rom for mangfold. Man har vist til demokratiets frihetsidé. Det er saklig og naturlig. Men er det relevant og fruktbart under den fase det liberale demokratiet nå befinner seg i? For i dag er bare den frihet som er innpasset i det moderne-sekularistiske paradigme for enhet, tillatt. Det er denne ideologien man bør ta fatt i.
I sin kronikk tok Bjørnulf Hafstad opp en rekke grunnleggende spørsmål. Det Hafstad indirekte påpeker, er at vi ikke kommer utenom spørsmålet om hvilket overordnet perspektiv det moderne-sekulære samfunn har på seg selv. Forutsetter det en sannhet om menneskets vesen som kan lede styret av samfunnet? Eller er det til sist realisering av seksuell vitalitet i frihet fra naturens gitte mønstre og overleverte normer, som er det avgjørende formål med samfunnsutviklingen, siden Pride-flagget vaier over alt i Norge?
Det moderne mennesket er dyptgripende engasjert av to politisk-etiske saker: «det grønne skiftet» og menneskerettighetene. At mennesket har «rett til liv», må være grunnmotiveringen for «det grønne skiftet». Men hva er menneskets liv? Er formålet med «det grønne skifte» å sikre kommende generasjoner et liv bestemt av individuell selvrealisering? Men det må bety at vern av natur må vike. De skjebnesvangre konsekvensene av denne indre ideologiske selvmotsigelsen vil nok bli åpenbart de kommende år.
