Pappa, pappa
Pappa er populær her i huset. Pappa kan jeg sitte på ryggen, pappa kan du kjøre meg, pappa kan du hjelpe meg? 15 åringen kan gjerne ta en slåsskamp på stuegulvet med pappa, sånn på spøk altså. Og jentene elsker å bli sett av pappa. Uansett hvor store de blir ser det ut til.
Som mamma synes jeg det er fantastisk å se at de er glad i pappa. Jeg vet de er glad i mamma også, og de sier det ofte. Kort skriver de og klemmer får vi. Men jeg vet at det er viktig å ha en pappa. Jeg har kjent på det savnet, da min pappa var mye borte. Selv om man blir kjempevoksen så lengter man fremdeles etter pappa. Alderen visker ikke ut dette behovet. Jeg tror at vi mennesker trenger en skikkelig pappa, men dessverre så er det ikke alle som har det.
I Galaterne 4,6 står det: Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!»
Jeg er så glad for at Gud er pappa. Han er en skikkelig pappa. Han ser deg, han vil rettlede deg, han vil favne deg, han vil lede deg og han vil lytte til deg. Ja, jeg vet at vi noen ganger kunne ønske at han var fysisk tilstede i rommet. Men jeg vet det er mulig å kjenne ham, selv om vi ikke ser ham. Dersom vi er litt våkne og ikke begrenser hvordan Pappa Gud skal møte oss, så vil vi kjenne ham, sånn helt konkret. Jeg tenker noen ganger på hvor vondt det måtte være for Jesus når han hang på korset og ropte på sin far Gud. Hvorfor har du forlatt meg? Det var bare en liten stund, men lenge nok til at det må ha vær utrolig vondt. Og nettopp på grunn av det Jesus opplevde der, så skal du slippe å kjenne deg forlatt av Pappa Gud. Han forlater deg ikke og slipper deg ikke. Han vil faktisk gjerne høre deg rope: Pappa, pappa.
I Galaterne 4,6 står det: Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!»
Jeg er så glad for at Gud er pappa. Han er en skikkelig pappa. Han ser deg, han vil rettlede deg, han vil favne deg, han vil lede deg og han vil lytte til deg. Ja, jeg vet at vi noen ganger kunne ønske at han var fysisk tilstede i rommet. Men jeg vet det er mulig å kjenne ham, selv om vi ikke ser ham. Dersom vi er litt våkne og ikke begrenser hvordan Pappa Gud skal møte oss, så vil vi kjenne ham, sånn helt konkret. Jeg tenker noen ganger på hvor vondt det måtte være for Jesus når han hang på korset og ropte på sin far Gud. Hvorfor har du forlatt meg? Det var bare en liten stund, men lenge nok til at det må ha vær utrolig vondt. Og nettopp på grunn av det Jesus opplevde der, så skal du slippe å kjenne deg forlatt av Pappa Gud. Han forlater deg ikke og slipper deg ikke. Han vil faktisk gjerne høre deg rope: Pappa, pappa.