Lovsang mens hanen galer

«Lovsangens kilde er Frelserens navn», synger vi i en salme. Når jeg er på kristne møter lurer jeg ofte på hvorfor det er et så stort poeng å la mange av tekstene handle om den troende overgivelse og kjærlighet til Jesus, heller enn å beskrive hvem Jesus er og hva hans frelsesverk består i.

Om man ser litt strengt på det, kan det virke som om vi står overfor to kurver som beveger seg hver sin vei. På den ene siden leser vi mindre i Bibelen enn før, vi går sjeldnere i kirken, det er færre som bærer det lokale kristne arbeidet rundt i by og bygd. På den andre siden ser det ut for at nyere lovsanger legger opp til en enda sterkere betoning av hvor høyt vi elsker Jesus og hvor gjerne vi vil leve for ham. Hvordan står det til med selvinnsikten?

Det er lange tradisjoner for at Jesu disipler overvurderer sin egen fromhet. «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg», sa apostelen Peter. Så vet vi hvordan det gikk. Jesus forutsa at Peter kom til å fornekte ham. Hanen gol, som Jesus hadde sagt, og Peter «gikk ut og gråt bittert.» De sterke ordene om å følge Jesus samme hva, viste seg å ikke holde når det røynet på.