Er du liberal eller bibeltro?
Noe av det vanskeligste med å være en kristen, er at jeg føler meg forpliktet til å identifisere meg med andre kristne jeg er uenig med.
I alle fall føler jeg at resten av samfunnet putter meg i bås med kristne aktivister som jeg helst ikke vil havne i bås med.
Vi kristne er forskjellige. Noen er tykke. Noen er tynne. Noen høye og noen lave.
Men vi brenner også for ulike ting. Noen er opptatt av økonomisk verdiskapning, mens andre er opptatt av miljøvern. Noen er opptatt av internasjonal solidaritet, mens andre er mer engasjert i internasjonal turisme.
Og vi er forskjellige i hvordan vi opplever og kommuniserer med Gud. Noen har sine sterkeste Gudsopplevelser på karismatiske møter med mange tusen watt lyd, mens andre opplever Gud på stille retreat der de ikke har lov til å snakke på flere dager. Noen møter Gud gjennom kunsten, andre i naturen eller i knuste glassbiter.
Vi er forskjellige.
I den norske kristenhetens møte med offentligheten kan det imidlertid virke som om det bare er to kategorier: De liberale og de bibeltro/konservative.
Jeg synes det er problematisk.
Brekkstangen for hvilken kategori du havner i, er ditt syn i homofilisaken. Mener du homofil praksis er synd og mot Bibelens ord, så blir du definert som bibeltro og konservativ. Og selv om du samtidig baksnakker og ikke lever etter Bibelens advarsler mot rikdommens farer, så blir du fortsatt definert som bibeltro.
Og for å si det: Dette er ikke noe forsvar for homofil praksis. Men er hjertesukk over at det er blitt det teologiske spørsmålet som avgjør hvilken bås du havner i.
I dag er det mange av de såkalt liberale prestene som profilerer seg på områder som solidaritet og enkelhet. Hvordan skal jeg forholde meg til at jeg vil bekjenne meg som bibeltro, men samtidig som jeg mener kirken trenger å ha et sterkere kritisk blikk på vår forbrukerkultur? At jeg mener vi må sette søkelyset på vårt eget liv, like mye som på andres liv.
Jeg registrerer at en del pastorer og predikanter bevisst unngår å delta i offentligheten av frykt for å bli identifisert med «kristne mørkemenn». Da snakker jeg om kristne ledere som tilhører den «konservative og bibeltro delen av norsk kristenliv».
I et intervju med Dagen i mars sa Filadelfia-pastor Andreas Hegertun at han vil «Være forsiktig med å fronte politiske standpunkter der man innenfor kristen etikk kan ha ulike ståsteder. Frykten er jo at jeg gjennom mine uttalelser gjør veien til en kristen bekjennelse lenger for de som, rent politisk, måtte være uenig med meg.»
Jeg forstår så veldig godt hva Hegertun mener. Jeg har ofte kjent på følelsen av at en del «kristne utspill» i offentligheten gjør meg flau. Det gir meg følelsen av at «dette kan jeg ikke stille meg bak», eller «dette er en fremgangsmåte jeg tar avstand fra». Følelsen av at disse utspillene ikke handler om den kristendom jeg leser om i Bibelen og som jeg vil formidle til mine medmennesker.
Vi er nok mange som frykter at kristen-aktivismen, som hadde sitt høydepunkt på 90-tallet, skal komme tilbake.
Betyr det at vi bør kaste ut konservative «aktivister»? Absolutt ikke, de har sin plass i norsk kristenhet. Og de har sin plass i norsk offentlighet som kristne.
Men de bør ikke få dominere som de eneste «talsmenn» for bibeltro kristendom. Like lite som såkalte liberale biskoper bør få dominere som talsmenn for norsk kristenhet. Norsk kristenhet er sannelig også mer enn motstand mot oljesand og for bevaring av regnskogen.
Kanskje det på tide at vi erkjenner at vi er forskjellige. Og at vi kan anerkjenne ulikhetene.
For vi er ikke først og fremst kristne. Vi er først og fremst mennesker. Mennesker som er kalt til et evig samvær med Faderen. Og når Han har skapt oss så forskjellige, så må disse forskjellene få lov til å komme til uttrykk i vår kristne praksis også.
Jeg må få lov til å være delvis enig med kristne aktivister og delvis enig med liberale biskoper, uten at jeg settes i en bås av den grunn.
Kanskje kan jeg også få lov til å si at jeg synes kampen for våre fattigste og ustøtte er noe av det viktigste for oss kristne, uten at jeg dermed stemples som liberal?
Om vi kommer dit, vil kanskje flere konservative tørre å ta sin plass i offentligheten også.
PS: Jeg er klar over at jeg ikke besvarer spørsmål som «hvem som skal forsvare teologien, bibeltroskapen og hvem skal vise vei fremover?» Den ballen skal jeg la ligge til teologene.
DAGEN
Vi kristne er forskjellige. Noen er tykke. Noen er tynne. Noen høye og noen lave.
Men vi brenner også for ulike ting. Noen er opptatt av økonomisk verdiskapning, mens andre er opptatt av miljøvern. Noen er opptatt av internasjonal solidaritet, mens andre er mer engasjert i internasjonal turisme.
Og vi er forskjellige i hvordan vi opplever og kommuniserer med Gud. Noen har sine sterkeste Gudsopplevelser på karismatiske møter med mange tusen watt lyd, mens andre opplever Gud på stille retreat der de ikke har lov til å snakke på flere dager. Noen møter Gud gjennom kunsten, andre i naturen eller i knuste glassbiter.
Vi er forskjellige.
I den norske kristenhetens møte med offentligheten kan det imidlertid virke som om det bare er to kategorier: De liberale og de bibeltro/konservative.
Jeg synes det er problematisk.
Brekkstangen for hvilken kategori du havner i, er ditt syn i homofilisaken. Mener du homofil praksis er synd og mot Bibelens ord, så blir du definert som bibeltro og konservativ. Og selv om du samtidig baksnakker og ikke lever etter Bibelens advarsler mot rikdommens farer, så blir du fortsatt definert som bibeltro.
Og for å si det: Dette er ikke noe forsvar for homofil praksis. Men er hjertesukk over at det er blitt det teologiske spørsmålet som avgjør hvilken bås du havner i.
I dag er det mange av de såkalt liberale prestene som profilerer seg på områder som solidaritet og enkelhet. Hvordan skal jeg forholde meg til at jeg vil bekjenne meg som bibeltro, men samtidig som jeg mener kirken trenger å ha et sterkere kritisk blikk på vår forbrukerkultur? At jeg mener vi må sette søkelyset på vårt eget liv, like mye som på andres liv.
Jeg registrerer at en del pastorer og predikanter bevisst unngår å delta i offentligheten av frykt for å bli identifisert med «kristne mørkemenn». Da snakker jeg om kristne ledere som tilhører den «konservative og bibeltro delen av norsk kristenliv».
I et intervju med Dagen i mars sa Filadelfia-pastor Andreas Hegertun at han vil «Være forsiktig med å fronte politiske standpunkter der man innenfor kristen etikk kan ha ulike ståsteder. Frykten er jo at jeg gjennom mine uttalelser gjør veien til en kristen bekjennelse lenger for de som, rent politisk, måtte være uenig med meg.»
Jeg forstår så veldig godt hva Hegertun mener. Jeg har ofte kjent på følelsen av at en del «kristne utspill» i offentligheten gjør meg flau. Det gir meg følelsen av at «dette kan jeg ikke stille meg bak», eller «dette er en fremgangsmåte jeg tar avstand fra». Følelsen av at disse utspillene ikke handler om den kristendom jeg leser om i Bibelen og som jeg vil formidle til mine medmennesker.
Vi er nok mange som frykter at kristen-aktivismen, som hadde sitt høydepunkt på 90-tallet, skal komme tilbake.
Betyr det at vi bør kaste ut konservative «aktivister»? Absolutt ikke, de har sin plass i norsk kristenhet. Og de har sin plass i norsk offentlighet som kristne.
Men de bør ikke få dominere som de eneste «talsmenn» for bibeltro kristendom. Like lite som såkalte liberale biskoper bør få dominere som talsmenn for norsk kristenhet. Norsk kristenhet er sannelig også mer enn motstand mot oljesand og for bevaring av regnskogen.
Kanskje det på tide at vi erkjenner at vi er forskjellige. Og at vi kan anerkjenne ulikhetene.
For vi er ikke først og fremst kristne. Vi er først og fremst mennesker. Mennesker som er kalt til et evig samvær med Faderen. Og når Han har skapt oss så forskjellige, så må disse forskjellene få lov til å komme til uttrykk i vår kristne praksis også.
Jeg må få lov til å være delvis enig med kristne aktivister og delvis enig med liberale biskoper, uten at jeg settes i en bås av den grunn.
Kanskje kan jeg også få lov til å si at jeg synes kampen for våre fattigste og ustøtte er noe av det viktigste for oss kristne, uten at jeg dermed stemples som liberal?
Om vi kommer dit, vil kanskje flere konservative tørre å ta sin plass i offentligheten også.
PS: Jeg er klar over at jeg ikke besvarer spørsmål som «hvem som skal forsvare teologien, bibeltroskapen og hvem skal vise vei fremover?» Den ballen skal jeg la ligge til teologene.
DAGEN