Krusninger og understrømmer
For den som er interessert i parlamentarisk akrobatikk, har israelsk politikk jevnlig noe å by på.
En uke etter at Kadima trakk seg fra den israelske samlingsregjeringen har flere av partiets sentrale representanter vurdert å vende tilbake til høyrepartiet Likud, andre har vurdert å vende tilbake til Arbeiderpartiet – men de fleste av dem har foreløpig blitt værende.
Statsminister Benjamin Netanyahu og Kadima-leder Shaul Mofaz overrasket de fleste da Kadima ble med i regjeringen i mai, etter at Mofaz' forgjenger Tzipi Livni siden valget i 2009 har holdt partiet utenfor koalisjonen – selv om Kadima er det største partiet i den sittende nasjonalforsamlingen.
Den utslagsgivende årsaken til at Kadima etter kort tid forlot samlingsregjeringen, var uenighet om hvorvidt ultraortodokse jøder fortsatt skal ha fritak fra militærtjeneste.
I israelsk presse blir det likevel mer enn antydet at Mofaz' manglende støtte til et mulig israelsk angrep på Irans atomvåpenanlegg har vært medvirkende.
LESflere ledere her.
Benjamin Netanyahu skal ha ønsket å sikre seg mest mulig parlamentarisk støtte til et slikt angrep, det er ikke utenkelig at dette medvirket til at han ville ha Kadima med i det som da ble den bredest forankrede regjeringen i Israel noen gang. Da det ble klart at Mofaz fastholdt sin motstand mot et slikt angrep, skal det ha blitt mindre viktig for Netanyahu å beholde ham i regjering.
Partiet Kadima ble startet i 2005, med tidligere statsminister Ariel Sharon som den viktigste arkitekten. Partiets fremste sak var tilbaketrekkingen fra Gaza, som Sharon ikke fikk den ønskede støtten til i Likud.
Sammen med likesinnede fra Arbeiderpartiet etablerte Sharon Kadima som et sentrumsparti, og et sentralt regjeringsparti.
De siste årene har partiet imidlertid hatt vanskeligere for å markere seg, og som Jerusalem Post-journalist Gil Hoffman fortalte i onsdagens papirutgave av Dagen, viste meningsmålinger i helgen en oppslutning på bare 7-8 Knesset-mandater mot dagens 28.
Goffman mener at Mofaz' egentlige hensikt med å bli med i regjeringen var vinne tid til partibygging ved å få utsatt parlamentsvalget som ellers hadde blitt fremskyndet til september i år.
Samtidig som den parlamentariske uroen har preget mediebildet, kunne avisen Maariv i går melde at flere israelere enn vanlig har kjøpt gassmasker, i frykt for at syriske kjemiske våpen kan havne i Hizbollahs hender.
Denne opplysningen setter omrokkeringene i Knesset i et langt mer alvorlig lys, fordi uenigheten partiene i mellom har noe av sin rot i forhold som befinner seg på et potensielt eksistensielt plan for Israel.
Mens enkelte tar til orde for å angripe de kjemiske våpnene i Syria før disse blir overlevert til Hizbollah, advarer andre mot at dette kan styrke Bashar al-Assads stilling og føre til ytterligere uro i den allerede spente situasjonen i regjering.
I et møte med tyrkiske journalister tok Benjamin Netanyahu tidligere denne uken også til orde for å gjenopprette den nære relasjonen mellom de to landene som representerer stabilitet i en ellers urolig region. Alt dette understreker det dype alvoret som ligger bak den siste ukens begivenheter i Knesset.
(Dagen)
Statsminister Benjamin Netanyahu og Kadima-leder Shaul Mofaz overrasket de fleste da Kadima ble med i regjeringen i mai, etter at Mofaz' forgjenger Tzipi Livni siden valget i 2009 har holdt partiet utenfor koalisjonen – selv om Kadima er det største partiet i den sittende nasjonalforsamlingen.
Den utslagsgivende årsaken til at Kadima etter kort tid forlot samlingsregjeringen, var uenighet om hvorvidt ultraortodokse jøder fortsatt skal ha fritak fra militærtjeneste.
I israelsk presse blir det likevel mer enn antydet at Mofaz' manglende støtte til et mulig israelsk angrep på Irans atomvåpenanlegg har vært medvirkende.
LESflere ledere her.
Benjamin Netanyahu skal ha ønsket å sikre seg mest mulig parlamentarisk støtte til et slikt angrep, det er ikke utenkelig at dette medvirket til at han ville ha Kadima med i det som da ble den bredest forankrede regjeringen i Israel noen gang. Da det ble klart at Mofaz fastholdt sin motstand mot et slikt angrep, skal det ha blitt mindre viktig for Netanyahu å beholde ham i regjering.
Partiet Kadima ble startet i 2005, med tidligere statsminister Ariel Sharon som den viktigste arkitekten. Partiets fremste sak var tilbaketrekkingen fra Gaza, som Sharon ikke fikk den ønskede støtten til i Likud.
Sammen med likesinnede fra Arbeiderpartiet etablerte Sharon Kadima som et sentrumsparti, og et sentralt regjeringsparti.
De siste årene har partiet imidlertid hatt vanskeligere for å markere seg, og som Jerusalem Post-journalist Gil Hoffman fortalte i onsdagens papirutgave av Dagen, viste meningsmålinger i helgen en oppslutning på bare 7-8 Knesset-mandater mot dagens 28.
Goffman mener at Mofaz' egentlige hensikt med å bli med i regjeringen var vinne tid til partibygging ved å få utsatt parlamentsvalget som ellers hadde blitt fremskyndet til september i år.
Samtidig som den parlamentariske uroen har preget mediebildet, kunne avisen Maariv i går melde at flere israelere enn vanlig har kjøpt gassmasker, i frykt for at syriske kjemiske våpen kan havne i Hizbollahs hender.
Denne opplysningen setter omrokkeringene i Knesset i et langt mer alvorlig lys, fordi uenigheten partiene i mellom har noe av sin rot i forhold som befinner seg på et potensielt eksistensielt plan for Israel.
Mens enkelte tar til orde for å angripe de kjemiske våpnene i Syria før disse blir overlevert til Hizbollah, advarer andre mot at dette kan styrke Bashar al-Assads stilling og føre til ytterligere uro i den allerede spente situasjonen i regjering.
I et møte med tyrkiske journalister tok Benjamin Netanyahu tidligere denne uken også til orde for å gjenopprette den nære relasjonen mellom de to landene som representerer stabilitet i en ellers urolig region. Alt dette understreker det dype alvoret som ligger bak den siste ukens begivenheter i Knesset.
(Dagen)