Den nye radikaliteten
«I dagens selvrealiserende verden, der vi til og med kjøper shampo «fordi vi fortjener det», er noe av det mest radikale man kan gjøre, å gi opp sitt eget liv for andre.»
Det er like lite radikalt å flørte med høyreradikale som det er å åpne en kunstutstilling med nakenbilder. Radikalitet forandrer seg i takt med samfunnet, og det mest radikale i dag er trolig å være fulltidsdisippel og leve i frivillig fattigdom.
Denne uken har Norge mistet en av sine mest radikale stemmer. Katolikken Arnfinn Haram, iført munkekappen, kunne delta på debattprogrammer og forsvare 1.000 år gamle tradisjoner - og samtidig oppleve at han ble hørt på. Det er radikalt.
Radikalitet kan kun måles ut fra samtiden den praktiseres i. Skal du være radikal, må du bryte med samfunnets forventninger. Du må overraske og gjerne provosere. Radikalitet er grundig, gjennomgripende og kraftig. Radikalitet er ønsket og viljen til å være et fyrlys i samtiden, en lykt på samfunnets sti.
Samfunnet trenger radikalere. Noen som tør være annerledes. Noen som tør tale makta midt imot. Noen som tør å utfordre. Samfunnet trenger radikalere fordi et samfunn trenger noen som roper i ørkenen, slik som døperen Johannes.
Med dagens blogg-, Twitter- og Facebook-samfunn kan alle og enhver være en røst i ørkenen. Men de radikale opplever det samme som døperen Johannes, at tilhørerne selv kommer ut i ørkenen for å lytte. For der hvor gårsdagens radikalere kunne rope høyt, for det var alltids tilhørere, må dagens radikalere også bygge troverdighet hos tilhørerne.
Dagen samfunn krever ikke bare evnen til å kunne formulere seg kraftig, men også å skaffe seg tilhørere. Alle kan tale der andre tier, men det er få som kan kombinere dette med å tale der andre lytter.
Arnfinn Haram var en slik. Han fikk samfunnet, både lærd og ulærd, til å lytte. Ikke gjennom å gå på kompromiss med budskapet, for ingen kan si at han ikke sto stødig på kristne konservative verdier. Men han ble likevel lyttet til.
Det er en forskjell på å være radikal og å gå på autopilot. Det er flere eksempler i det norske samfunnet på personer som var radikale kulturrefsere for 10-20 år siden, men som i dag kun når ut til den indre kretsen. Argumentene og uttrykkene blir da ofte tilspisset, i stedet for at radikaliteten tilpasser seg samtiden. Og dermed blir den radikale kraften borte.
Vi ser det samme i kunsten. Kunstnere har en slags selvpålagt oppgave i å være radikale. Der det startet med utfordrende bilder, må enkelte kunstnere ty til mer og mer pervers kunst for å provosere. Men det er ikke særlig radikalt lenger. Sjokket går mer over i avsky. Samfunnet er blitt så vant til uttrykket at det er ikke radikalt lenger.
Slik er det med samfunnsrefsere også. Skillet mellom det radikale og det avskyelige er ofte veldig kort. Radikale som henger fast i gårsdagens kamper er ikke lenger radikale. De er bare utdaterte.
Det betyr ikke at de ikke kjemper en viktig kamp. Abortkampen er, for eksempel, fortsatt svært viktig, men virkemidlene som ble brukt på 80-tallet er ikke radikale lenger. Virkemidlene var radikale da. De ble lyttet til, og de skapte oppmerksomhet inn i sin samtid.
Men en radikal abortmotstander i dag, er kanskje den som tar de gravide jentene inn i eget hjem og pleier og forsørger dem, og sikrer dem hjelp til å bære frem barnet. Uten å forvente noe tilbake. Det er radikalt.
I dagens selvrealiserende verden, der vi til og med kjøper shampo «fordi vi fortjener det», er noe av det mest radikale man kan gjøre, å gi opp sitt eget liv for andre. Amerikaneren Shane Claiborne er en av grunnleggerne i bevegelsen «The Simple way» (et enklere liv) og forkjemper for bevegelsen som blir kalt «den nye klosterbevegelsen».
Hans holdninger til de fattige blir ofte sammelignet med moder Teresa. I en bok har han skrevet at «den store tragedien i menigheten er ikke at rike kristne ikke bryr seg om fattige, men at de ikke kjenner dem».
Det er radikalt.
Jeg tror viljen til å ofre sitt eget liv en av grunnene til at Den katolske kirke har en økt troverdighet i norsk offentlighet. Presteskapet består stort sett av personer som har gitt avkall på materielle og verdslige goder for å vie seg til gudstjenesten. Det er radikalt, og det gir troverdighet.
Vi i Dagen har et ønske om å være radikale. Vi ønsker å utfordre det etablerte - ut fra et kristent perspektiv.
Håpet er at vi blir «Dagen - den kulturradikale avisen». Ikke ved å miste vårt konservative bibelske ståsted, men ved å være enda tydeligere på det - på en troverdig måte. For i dagens samfunn, er konservativ kristendom radikalt.
(Dagen)
Denne uken har Norge mistet en av sine mest radikale stemmer. Katolikken Arnfinn Haram, iført munkekappen, kunne delta på debattprogrammer og forsvare 1.000 år gamle tradisjoner - og samtidig oppleve at han ble hørt på. Det er radikalt.
Radikalitet kan kun måles ut fra samtiden den praktiseres i. Skal du være radikal, må du bryte med samfunnets forventninger. Du må overraske og gjerne provosere. Radikalitet er grundig, gjennomgripende og kraftig. Radikalitet er ønsket og viljen til å være et fyrlys i samtiden, en lykt på samfunnets sti.
Samfunnet trenger radikalere. Noen som tør være annerledes. Noen som tør tale makta midt imot. Noen som tør å utfordre. Samfunnet trenger radikalere fordi et samfunn trenger noen som roper i ørkenen, slik som døperen Johannes.
Med dagens blogg-, Twitter- og Facebook-samfunn kan alle og enhver være en røst i ørkenen. Men de radikale opplever det samme som døperen Johannes, at tilhørerne selv kommer ut i ørkenen for å lytte. For der hvor gårsdagens radikalere kunne rope høyt, for det var alltids tilhørere, må dagens radikalere også bygge troverdighet hos tilhørerne.
Dagen samfunn krever ikke bare evnen til å kunne formulere seg kraftig, men også å skaffe seg tilhørere. Alle kan tale der andre tier, men det er få som kan kombinere dette med å tale der andre lytter.
Arnfinn Haram var en slik. Han fikk samfunnet, både lærd og ulærd, til å lytte. Ikke gjennom å gå på kompromiss med budskapet, for ingen kan si at han ikke sto stødig på kristne konservative verdier. Men han ble likevel lyttet til.
Det er en forskjell på å være radikal og å gå på autopilot. Det er flere eksempler i det norske samfunnet på personer som var radikale kulturrefsere for 10-20 år siden, men som i dag kun når ut til den indre kretsen. Argumentene og uttrykkene blir da ofte tilspisset, i stedet for at radikaliteten tilpasser seg samtiden. Og dermed blir den radikale kraften borte.
Vi ser det samme i kunsten. Kunstnere har en slags selvpålagt oppgave i å være radikale. Der det startet med utfordrende bilder, må enkelte kunstnere ty til mer og mer pervers kunst for å provosere. Men det er ikke særlig radikalt lenger. Sjokket går mer over i avsky. Samfunnet er blitt så vant til uttrykket at det er ikke radikalt lenger.
Slik er det med samfunnsrefsere også. Skillet mellom det radikale og det avskyelige er ofte veldig kort. Radikale som henger fast i gårsdagens kamper er ikke lenger radikale. De er bare utdaterte.
Det betyr ikke at de ikke kjemper en viktig kamp. Abortkampen er, for eksempel, fortsatt svært viktig, men virkemidlene som ble brukt på 80-tallet er ikke radikale lenger. Virkemidlene var radikale da. De ble lyttet til, og de skapte oppmerksomhet inn i sin samtid.
Men en radikal abortmotstander i dag, er kanskje den som tar de gravide jentene inn i eget hjem og pleier og forsørger dem, og sikrer dem hjelp til å bære frem barnet. Uten å forvente noe tilbake. Det er radikalt.
I dagens selvrealiserende verden, der vi til og med kjøper shampo «fordi vi fortjener det», er noe av det mest radikale man kan gjøre, å gi opp sitt eget liv for andre. Amerikaneren Shane Claiborne er en av grunnleggerne i bevegelsen «The Simple way» (et enklere liv) og forkjemper for bevegelsen som blir kalt «den nye klosterbevegelsen».
Hans holdninger til de fattige blir ofte sammelignet med moder Teresa. I en bok har han skrevet at «den store tragedien i menigheten er ikke at rike kristne ikke bryr seg om fattige, men at de ikke kjenner dem».
Det er radikalt.
Jeg tror viljen til å ofre sitt eget liv en av grunnene til at Den katolske kirke har en økt troverdighet i norsk offentlighet. Presteskapet består stort sett av personer som har gitt avkall på materielle og verdslige goder for å vie seg til gudstjenesten. Det er radikalt, og det gir troverdighet.
Vi i Dagen har et ønske om å være radikale. Vi ønsker å utfordre det etablerte - ut fra et kristent perspektiv.
Håpet er at vi blir «Dagen - den kulturradikale avisen». Ikke ved å miste vårt konservative bibelske ståsted, men ved å være enda tydeligere på det - på en troverdig måte. For i dagens samfunn, er konservativ kristendom radikalt.
(Dagen)