Guds kirke er fortsatt den sanne

Hvordan endte kirken opp med å splittes i så mange forskjellige retninger når vi burde være enige om det sentrale? Min påstand er at den moderne kirkens største problem er splittelse, og jeg vil med denne teksten redegjøre for noe av det bibelske grunnlaget for det.

I Det nye testamente er mye av innholdet brev med instruksjoner og lære fra apostlene, særlig Paulus, til de kristne menighetene. Menighetene på den tiden var ikke oppkalt etter teologer eller alternative læremåter, men hadde lokale kjennetegn for praktiske formål. Det burde allerede være godt kjent hva slags kirke menigheten tilhører om den kaller seg kristen.

Mange mennesker har blitt opphøyd gjennom kristendommens historie, og en del av disse fortjener en hedersplass trygt plassert under tronen til Jesus for sin tålmodighet. I verste fall kan det å holde andre navn for høyt overskygge hvem som er troens opphavsmann og fullender. Da virker det mot sin hensikt.

1 Kor 1,10–13 sier oss mye om faren vi står i: «Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: 'Jeg holder meg til Paulus', mens andre sier 'til Apollos', 'til Kefas' eller 'til Kristus'. Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?»

Selv universelle kirkesamfunn som det «ortodokse» eller «katolske» snubler over startstreken når de understreker behovet for å skille seg ut gjennom å påpeke sin alminnelighet. Det er dessverre et svakt grunnlag for en ny kirke å protestere mot disse også. Paulus ville neppe ha anerkjent denne utviklingen. Det er lett å rette pekefingeren mot det onde i verden, men har vi ikke skikket oss lik den når kirkene er et fragmentert uenighetsmangfold?

Alle forfatterne av Det nye testamente var klare på at æren tilhørte Gud; ikke paven, preses eller andre jordboere, men Vår Herre Jesus Kristus. Troen skjermet dem mot den dødelige stoltheten slik at de stadig kunne være tydelige på hvem de skyldte deres takknemlighet. Vi vet nok om det sentrale ved troen til å forenes, og så kan vi diskutere det perifere. Klarer vi ikke det, blir vi et lett bytte.

De første kristne hevdet ikke sin egen storhet. De hevdet å snakke i kraft av Jesus og Gud, vår Far i himmelen. Denne ydmykende påstanden kostet Jesus og disiplene hans livet, og er grunnleggende for den kristne troen.

Kirken er Jesu Legeme, og han er hodet. Skilles kroppen fra hodet ender vi opp i en blind og døv villfarelse, ikke med den levende Guds fred og enhet. Når jeg grunner over hvor skammelig små uenigheter som skal til for at noen løper og starter sin egen «kirke» gir det liv til de bibelske ordene: «Jeg vil ødelegge de vises visdom og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.»

I NT kan vi lese at Gud har ydmyket oss ved å frelse de som tror på dårskapen han forkynner. Det som i verdens øyne er svakt og forkastelig, har Gud gitt kraft til å snu opp ned på det som er ansett som stort og flott ved menneskelig dømmekraft. Når vi da beskuer dagens mektige og opphøyde kirker som ikke retter seg etter Ordet de selv forkynner, men har fått andre interesser, er tiden inne for å be for kirken.

Hvis alle kirkene er ledet av inspirerte prester, er denne splittelsen noe som burde være tema for mang en gudstjeneste i den kommende tiden. Vi trenger en verdensomspennende kirke, bestående av likesinnede menigheter forent i sannhet på steingrunnen som er Guds ord. Ikke et åndelig sandslott.

Vi må ikke glemme de harde, men kjærlige ord fra vår Mester: «Ikke enhver som sier til meg, ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.»

Det mener jeg er en rimelig gudsfrykt å etablere når man ser på dagens situasjon, selv om det er en krevende prosess å putte kaviaren tilbake i tuben. Kirken(e) har behov for et åndelig vannbad, slik at kirken fremstår presentabel for vår ektemann, Kristus.

Jeg avslutter med et sitat fra kolosserne (3,1–2):

«Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

Uenige og utro før Dovre faller

Vi vet ikke hva vi gjør