Religiøs og sekulær intoleranse

I områder hvor majoriteten av befolkningen er muslimer er det svært ofte vanskelig å være kristen. Jeg har intervjuet en rekke kristne somaliere som har konvertert fra islam til kristen tro. Mange av dem har fortsatt å leve i områder hvor de har vært omgitt av en stor majoritet av muslimer. En av de mange formene for diskriminering som de kunne fortelle om, dreide seg om et slags «praktisk næringsforbud».

Dersom en som var blitt kristen drev en butikk, kunne for eksempel den muslimske majoritetsbefolkningen enkelt og greit bli enige om å slutte å handle i denne butikken. Et lignende eksempel dreide seg om en kokk som var blitt kristen. Resultatet var at «alle» i området hvor vedkommende bodde, nektet å spise mat som denne kokken hadde laget.

Budskapet til disse var enkelt og tydelig. Dersom de ikke ville gi opp sin religiøse overbevisning, som majoriteten ikke likte, ville majoriteten gjøre livet deres umulig å leve. De skulle rammes av en økonomisk boikott. Dette definerer vi gjerne som religiøs intoleranse. Mennesker straffes, i dette tilfellet gjennom en økonomisk boikott, fordi majoriteten ikke liker deres tro, overbevisning eller meninger.

Jeg har ofte tenk på disse eksemplene når jeg de siste ukene har lest norske aviser. Studentorganisasjonen i Agder vil presse universitetet til å slutte å leie konferanselokaler fordi de eies av en pinsemenighet.

Håndballforbundet har besluttet å slutte å leie Oslofjord Convention Center, fordi anlegget eies av noen som har en religiøst forankret mening om seksuelt samliv, som majoriteten ikke liker. Nå ser det ut som om stadig flere lignende organisasjoner følger etter Håndballforbundet.

Stadig oftere hører vi også politikere som hevder at de som ikke deler majoritetens syn på for eksempel seksuelt samliv, likestilling, radikal kjønnskjønnsideologi eller lignende, bør få dårligere økonomiske kår enn andre. Dersom noen driver virksomhet, som på alle måter kvalitetsmessig gir rett til statlig støtte på lik linje med andre, mener disse politikerne altså at de likevel bør fratas statlig støtte på grunn av det de tror eller mener.

Det er altså ikke snakk om straffbare handlinger, men helt lovlige meninger. Det trenger ikke en gang være snakk om spesielt «ytterliggående» meninger, sett i et historisk eller globalt perspektiv, men det er snakk om meninger som utfordrer politikere og det sekulære majoritetssamfunnet.

Det er både legitimt og helt naturlig at trossamfunn kan representere motstemmer mot majoritetsetikken i et samfunn, og et vesentlig aspekt ved ytringsfrihet dreier seg faktisk om retten til å fortelle folk «det de ikke liker å høre».

Når noen politikere for eksempel sier at det ikke er en menneskerett å motta statsstøtte, kan det selvsagt høres helt riktig ut.

Men dersom samfunnet er bygget opp på en slik måte at statstilskudd i realiteten er eneste mulighet for å oppnå likebehandling, kan majoritetssamfunnet faktisk drive aktiv diskriminering av minoritetsstemmer gjennom å fordele fellesskapets midler utelukkende til de som er enige i majoritetens etikk og verdier. De som ikke innordner seg får i realiteten «næringsforbud».

Toleransebegrepet innebærer et ønske om å tåle andres holdninger, meninger og handlinger som en selv ikke er enig i. I disse sakene er både studentorganisasjonen, håndballforbundet og ledende politikere med på å skape trangere samfunn. I sin misforståtte jakt på toleranse fremmer de i realiteten intoleranse.

Dette er aktører som burde representere brede lag av befolkningen, og som har et særlig ansvar for å tenke prinsipielt om hva inkludering og toleranse betyr i et pluralistisk samfunn. Vi ser nå en utvikling hvor store og viktige aktører aktivt vil begrense muligheten til livsutfoldelse for de som ikke deler majoritetens syn i samlivsetiske spørsmål.

I realiteten ser det ut som om de innfører lignende handlingsmønster som mange kristne, i homogene, muslimske, samfunn utsettes for. Det er religiøs, eller i dette tilfellet, sekulær, intoleranse.