Debatt
Kristen rock er i dag et etablert fenomen
I et debattinnlegg kritiserer Hans-Henrik Brix min siste Frispark-spalte, hvor jeg valgte å rette oppmerksomheten mot det svenske rockebandet Jerusalems plate Stygn. Bakgrunnen for mitt valg av tema var at jeg mener at albumets tekster har et aktuelt budskap til Skandinavias kristenhet. Ja, at de på en eller annen måte fortjener å bli beskrevet som profetiske.
Brix kommenterer ikke temaet for min kronikk, og heller ikke de mange sitatene fra Ulf Christiansons tekster. Min gjetning er imidlertid at han sympatiserer med det meste av bandets budskap. De representerer tross alt ikke annet enn en klassisk forståelse av innholdet i den kristne tro.
Annonse
Med innpakningen er det derimot annerledes. For Jerusalem spiller rockemusikk, og har gjort det i mer enn 50 år. Da de begynte å turnere skapte det en del oppsikt i Sverige, men i dag er kristen rock et etablert fenomen, og få i den yngre halvdelen av befolkningen vil i det hele tatt reflektere over at dette kan være et problem.
Brix viser til noen sitater av Jan Bygstad. Jeg har ikke lest boken til Bygstad, men jeg har ingen problemer med å skrive under på de første sitatene som Brix gir. Jeg tror også at både musikk og språk «kan brukes til godt og ondt, til velsignelse eller forbannelse». Jeg er også enig i at musikken «bærer med seg en åndelig påvirkning som på ingen måte er nøytral». Min aller første bok, skrevet for mer enn 25 år siden, het faktisk «Musikkens kraft» og handlet om rockemusikkens historie, trender og problemer!
Der Hans-Erik Brix og jeg går i ulike retninger, er at han tror at rockemusikk automatisk er nedbrytende. Personlig synes jeg ikke at noen musikkstil er ond på denne måten. Når det gjelder rock, passer den også godt med salmenes avslutningssalme: «Lov ham med basunklang, pris ham med lyre og harpe. Pris ham med tamburin og dans, pris ham med strykere og fløyte. Pris ham med klingende cymbaler, pris ham med klingende cymbaler» (Sal 150,3–5).
Når det gjelder den litt tyngre musikken Jerusalem spiller, kan jeg tenke at den med sin energi yter god rettferdighet til det radikale, men også frigjørende budskapet som bandets tekster – både nå og tidligere – eksemplifiserer. Slik Bibelen generelt gjør, kan man legge til.
Ellers tenker jeg at dette på mange måter er et generasjonsspørsmål. Jeg vil derfor ikke nødvendigvis anbefale Blix å besøke noen av Jerusalems konserter. Men tekstene tror jeg faktisk folk fra alle generasjoner har glede av å speile seg i. Det var også derfor jeg trakk fram plata Stygn i Frispark-spalten min.
