Annonse

Klar for lovsang i fjæresteinene
Revner skydekket, blir det lovsang i strandkanten i Hamar i kveld, med akustisk gitar,marshmallow og sjanser for nattbad.
Noen seiler på Mjøsa, andre vil helst lovsynge i strandkanten – om det bare kan slutte å regne. Syngingen er planlagt på jernbanemuseets strand, litt nord for Domkirkeodden. Slipper de paraplyvær på Hedmarken, kan det bli rettelig stas.
Det er pinsefolket fra Hedmarktoppens sommerstevne som forsøker å bringe sangen ut til folket og inn i Guds lettfriserte natur.
Krydder
Oppsiktsvekkende er det ikke at pinsevenner synger til Guds ære, men på sommerstevnene har det stort sett skjedd under tak på Hedmarktoppen. Men kunne det ikke være like topp å trekke ned fra Toppen og ut i friluft? spurte stevneledelsen seg. Og slik ble det – i alle fall i programmet.
– Krydder, kaller stevneleder Linn Byberg sangsamlingen på museumsstranda.
– Hvert år har vi en lovsangs- og tilbedelsessamling, for å rette blikket oppover. Musikken er et virkemiddel for å få til det, sier hun.
Utendørs blir det ingen effekter, ingen røyk og ikke noe lysshow.
– Vi stripper det helt ned. Målet er en kveld det går an å huske, god stemning, bål og samtaler, sier Sommerstevnets lovsangsleder, Ann Kathrin Wennerberg (37), blant venner bare Anka.
Utemøter
Hun liker seg ikke nødvendigvis som sanger i enhver utendørs sammenheng. Gatemøter har hun for eksempel ikke hatt helt sansen for.
– Denne gangen gleder jeg meg, men jeg er ikke glad i gatemøter. Da kjenner jeg meg utenfor min komfortsone. Jeg sier ikke det er feil med slike møter, så dette er bare slik jeg har det, sier Anka.
Tradisjon og storm
Hun ser at hennes pinsevenner deltar aktivt når lovsangen åpner møtene på Sommerstevnet og synes det er en god forsamling å lede i lovsang. Folk deltar med hjertet.
– Pinsevennene har en ekstremt rik musikktradisjon. Det har vært mye engasjement, mange har bidratt. Men det ble en brytning da gospelen kom og en ny brytning med den moderne lovsangen, sier Anka.
Hun medgir at det har vært storm omkring endringene i musikkuttrykkene.
– Musikk er knyttet til identitet, og det tar tid å gjøre endringer, og det kan av og til blåse når man står i disse endringene, sier hun.
Anka har sunget det meste av livet, helt fra hun som barn slapp til i pinsemenigheten hjemme i Ålesund. Siden ble det mange år i lovsangen i Filadelfia Oslo, etter hvert som leder i Egil Svartdahls tid som pastor.
Kan stenge
Hun har et solid musikkstudium bak seg og har blant annet studert innflytelsen fra australske Hillsong. Hun tok seg en lovsangslederpause og dro like godt ned dit som en del av hovedfagststudiet i musikk.
– Jeg ville undersøke hva de tenkte om tilbedelse, stil og sjangre. Hva lå bak? Jeg ble overrasket over hvor gjennomtenkt det var. Gud har jo skapt oss til å reagere på musikk, og vi kan bruke det som viktig verktøy, til å berøre og komme i kontakt med den musiske delen av mennesket så vi kan oppleve Gud sterkt, sier Anka som erkjenner at det slett ikke alltid er slik at musikk åpner:
– Musikkstil er for noen det som stenger, for andre noe som åpner. Det er ment som et hjelpemiddel til tilbedelse.
Selv liker hun en variasjon, men mener menigheter godt kan velge en linje. Hillsong sier rett ut at de har valgt en bestemt form, men oppfordrer folk til selv å dyrke det de liker best.
– De sier at det er viktig at folk som kommer på møtene, kan tenke at lovsangen i Hillsong er en stil menigheten der har valgt, men samtidig oppfordret de til å dyrke sin egen stil andre steder, sier Ann Kathrin Wennerberg. DAGEN