Eks-general blir fotsoldat
Guri og Ola Tulluan forbereder seg på et nytt opphold på misjonsfeltet, denne gang Peru. Den tidligere generalsekretæren i NLM opplever ikke at kallet sluttet da han og kona kom hjem fra Asia i 1995.
– For de fleste forsvinner ikke kallet til en slik tjeneste uten videre, sier Tulluan til Dagen.
– Men det kan være omstendigheter som gjør at man ikke kan være ute på feltene, det være seg familie, helse eller man trenger en pause. Ofte går man inn i oppgaver i Norge. For oss kom det til et punkt hvor vi innså at vi ikke hadde noe som bandt oss like mye som før til Norge. Derfor bestemte vi oss for å avslutte vår yrkesaktive periode i Peru.
Som Tulluan skriver på sin blogg: «Var det en misforståelse at Gud kalte og ledet oss til misjonærtjeneste? Eller var det bare en midlertidig plassering? For oss har svaret blitt: Nei, Gud som en gang kalte og ledet, «angrer ikke sine nådegaver og sitt kall» (Rom.11,29). Derfor har vi måttet si til Gud: Se, her er vi, send oss!»
Lang fartstid
I 1995 kom familien Tulluan hjem til Norge etter 18 år som misjonærer i Asia. 12 av dem i Indonesia og seks i Singapore. Da ble Ola tilknyttet Fjellhaug og hovedkontoret til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Der underviste han på skolen og ble etterhvert generalsekretær. I 2010 gikk han av som sjef og ønsket å bruke tiden til andre ting.
– Jeg ønsket fortsatt å ha kontakt med utearbeidet, samtidig som jeg reiste som forkynner i Norge. Det har jeg opplevd som fint, det er veldig behov for forkynnelse i Norge. Men for meg og Guri var det misjonstjenesten som var det vi startet med, sier han.
I fjor høst ble Ola utfordret til å reise til Peru. I mer enn tre måneder underviste han på pastorseminaret NLM og Normisjon har i Peru, og lærte seg spansk. Tanken var allerede da at han og kona skulle ta seg en periode i Peru fra 2012.
– Jeg har gjennom min stilling som generalsekretær vært mye ute på feltene. Jeg kjente på det at hvis jeg kunne bidra med å bygge opp vår samarbeidskirke i Peru og Bolivia, støtte dem der de har behov, så ville jeg være med på det. Arbeidet går mye på å bygge opp lokalt lederskap, og det ligger rett i min løype, sier han.
Ingen god grunn
Tulluan har reflektert mye over kallet, over det å gå inn i pensjonsalderen og det å bli værende i Norge. Han spør seg om ikke materialismen er i ferd med å kvele oss og kallet Gud en gang gav ikke lenger er bestemmende for livet.
– Hva er forskjellen på å reise ut nå og da dere dro ut første gang, Tulluan?
– Vi har fått flere år på oss, vi vet hva det betyr å være misjonær. Løsrivelsen er vi heller ikke så fryktelig plaget med. Vi synes enhver må gjøre det de synes er i Guds vilje for dem, så også for oss.
Ola Tulluan blir 65 år i september i år. Men hans avgjørelse om en ny periode ute gjør ham, av alle ting, trendy.
– Vi har sett utviklingen i flere år. De som nærmer seg 60 eller over det melder seg til ny tjeneste etter noen år i Norge. Ofte er familien årsaken til at de blir i Norge. Når barna blir voksne og flytter ut har de mer muligheter til å ta nye perioder. Det ser vi at de gjør, og jeg synes det er kjempeflott. Vi har i dag en ganske ung misjonærstab med ganske mye utskifting. Det er flott å ha både de unge med pågangsmot og de gamle med erfaring. – Men nå skal du som tidligere general bli menig misjonær. Hvordan går det?
– Det går helt greit. Jeg var i Peru i fjor. Flere av dem som er der har jeg undervist for på Fjellhaug. De virket ikke plaget av at vi nå var kolleger, ler Ola Tulluan.
FAKTA Ola Tulluan
- Fra 2001 til 2010 generalsekretær i NLM.
- Utdannelse fra Fjellhaug misjonshøgskole i Oslo 1969-1973 og deretter fra Menighetsfakultetet.
- Reiste i 1977 ut som misjonær i Indonesia.
- I 1995 ble han undervisningsinspektør ved Fjellhaug Rektor fra 1999 til 2001.
Dagen
– Men det kan være omstendigheter som gjør at man ikke kan være ute på feltene, det være seg familie, helse eller man trenger en pause. Ofte går man inn i oppgaver i Norge. For oss kom det til et punkt hvor vi innså at vi ikke hadde noe som bandt oss like mye som før til Norge. Derfor bestemte vi oss for å avslutte vår yrkesaktive periode i Peru.
Som Tulluan skriver på sin blogg: «Var det en misforståelse at Gud kalte og ledet oss til misjonærtjeneste? Eller var det bare en midlertidig plassering? For oss har svaret blitt: Nei, Gud som en gang kalte og ledet, «angrer ikke sine nådegaver og sitt kall» (Rom.11,29). Derfor har vi måttet si til Gud: Se, her er vi, send oss!»
Lang fartstid
I 1995 kom familien Tulluan hjem til Norge etter 18 år som misjonærer i Asia. 12 av dem i Indonesia og seks i Singapore. Da ble Ola tilknyttet Fjellhaug og hovedkontoret til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Der underviste han på skolen og ble etterhvert generalsekretær. I 2010 gikk han av som sjef og ønsket å bruke tiden til andre ting.
– Jeg ønsket fortsatt å ha kontakt med utearbeidet, samtidig som jeg reiste som forkynner i Norge. Det har jeg opplevd som fint, det er veldig behov for forkynnelse i Norge. Men for meg og Guri var det misjonstjenesten som var det vi startet med, sier han.
I fjor høst ble Ola utfordret til å reise til Peru. I mer enn tre måneder underviste han på pastorseminaret NLM og Normisjon har i Peru, og lærte seg spansk. Tanken var allerede da at han og kona skulle ta seg en periode i Peru fra 2012.
– Jeg har gjennom min stilling som generalsekretær vært mye ute på feltene. Jeg kjente på det at hvis jeg kunne bidra med å bygge opp vår samarbeidskirke i Peru og Bolivia, støtte dem der de har behov, så ville jeg være med på det. Arbeidet går mye på å bygge opp lokalt lederskap, og det ligger rett i min løype, sier han.
Ingen god grunn
Tulluan har reflektert mye over kallet, over det å gå inn i pensjonsalderen og det å bli værende i Norge. Han spør seg om ikke materialismen er i ferd med å kvele oss og kallet Gud en gang gav ikke lenger er bestemmende for livet.
– Hva er forskjellen på å reise ut nå og da dere dro ut første gang, Tulluan?
– Vi har fått flere år på oss, vi vet hva det betyr å være misjonær. Løsrivelsen er vi heller ikke så fryktelig plaget med. Vi synes enhver må gjøre det de synes er i Guds vilje for dem, så også for oss.
Ola Tulluan blir 65 år i september i år. Men hans avgjørelse om en ny periode ute gjør ham, av alle ting, trendy.
– Vi har sett utviklingen i flere år. De som nærmer seg 60 eller over det melder seg til ny tjeneste etter noen år i Norge. Ofte er familien årsaken til at de blir i Norge. Når barna blir voksne og flytter ut har de mer muligheter til å ta nye perioder. Det ser vi at de gjør, og jeg synes det er kjempeflott. Vi har i dag en ganske ung misjonærstab med ganske mye utskifting. Det er flott å ha både de unge med pågangsmot og de gamle med erfaring. – Men nå skal du som tidligere general bli menig misjonær. Hvordan går det?
– Det går helt greit. Jeg var i Peru i fjor. Flere av dem som er der har jeg undervist for på Fjellhaug. De virket ikke plaget av at vi nå var kolleger, ler Ola Tulluan.
FAKTA Ola Tulluan
- Fra 2001 til 2010 generalsekretær i NLM.
- Utdannelse fra Fjellhaug misjonshøgskole i Oslo 1969-1973 og deretter fra Menighetsfakultetet.
- Reiste i 1977 ut som misjonær i Indonesia.
- I 1995 ble han undervisningsinspektør ved Fjellhaug Rektor fra 1999 til 2001.
Dagen