– Vel så frimodige som oss

– De ungdommene jeg kjenner her fra NLA er vel så frimodige som vi var. Men helt frem til langt ut i 1980-årene kunne den kristne opinionen spille på lag med den alminnelige borgerlige holdningen til mange tidsaktuelle etiske spørsmål, sier Morland og presiserer at han her ikke bruker ordet borgerlig i partipolitisk mening.

– Denne alliansen har nå nesten helt forvitret; det syns som om det ene radikale forslaget etter det andre fra regjeringen glir friksjonsfritt gjennom.

Morland, som er tidligere leder i Den norske kirkes presteforening, tror mange nordmenn bærer med seg en følelse av de som står i veien for «fremskrittet» er bakstreverske og litt senere enn andre til å nyorientere seg.

– Og den ideologiske kapitalen kristenfolket hadde, synes å være borte eller tidd ihjel.

Rektoren understreker imidlertid at kristne ikke må forsømme dialogen med den rådende kulturen.

Han peker også på at så lenge vi har en flertallsregjering, kan den langt på vei vedta det den vil.

– Og når viktige verdispørsmål avgjøres ut fra tilfeldige politiske konstellasjoner, blir underskriftsaksjoner og en marsj med noen hundre eller noen tusen deltakere veldig marginalt.

Morland tror den dalende oppslutningen om underskriftsaksjoner og marsjer har å gjøre både med endringer i opinionen og en politisk situasjon hvor flertallet ikke trenger å ta hensyn til mindretallet.



Stigmatisere for å ufarliggjøre

– Flere har omtalt Børre Knudsens engasjement i abortsaken som profetisk. Skal vi tenke slik også om Øivind Benestad?

– Jeg har ikke inntrykk av at Benestads engasjement i forhold til ekteskapsloven handler om å dra mennesker til Gud, jeg ser på ham som en kompetent aktør i det politiske rom. Så er det andre som har interesse av å stigmatisere ham for om mulig å ufarliggjøre ham. Etter mitt skjønn opererer han helt klart innenfor det verdslige regiment og ønsker ikke annet enn å bli møtt med logiske og allmenn-etiske argumenter. Det er ikke slik at man må være en gjenfødt kristen for å forstå argumentene hans, understreker Morland.

– Men er det ikke også et åndskampaspekt i dette?

– Jo, det er det nok, men det spørs hvordan man definerer åndskamp. En kan alltid si at genuin omvendelse er den beste garanti for at noe positivt kan skje, men vi kan uansett ikke regne med at det vil gjelde hele opinionen. Vi må uansett nå ut til flertallet på allmenn-etiske premisser.



Vil bli misforstått

– Hvorfor skal allmenn etikk være viktig for kirken?

– Kirkens egentlige anliggende er å forkynne evangeliet til frels, men vi tror jo på en Gud som har gitt oss lover som er til det beste for oss og som dermed også kan begrunnes.

– Hva skal man gjøre når det å forsvare disse lovene blir oppfattet som et hinder for å utbre evangeliet?

– Det er et uttrykk for et evig kommunikasjonsdilemma. Men det løser man i hvert fall ikke ved å la være å argumentere. Det ligger i sakens natur at kirken av mange grunner vil bli misforstått, det er noe av dens skjebne i verden, sier Egil Morland.