Er trosfrihet kvinnekampens fiende?

Saratu Zubairu er gift med biskopen i Bari i Nigeria. Tirsdag ble hun kidnappet. Hun ble bortført da væpnede menn beleiret hjembyen og plyndret den anglikanske kirken.

Samme dag ble det kjent at norske myndigheter engasjerer seg for å få løslatt Leah Sharibu (16). Hun var den eneste kristne jenta blant 110 skolejenter som ble kidnappet av Boko Haram i Nigeria i februar 2018. Hun var også den eneste som ikke ble satt fri, fordi hun nekter å konvertere til islam.

Saratu og Leah er to av mange kristne kvinner i Nigeria som er blitt angrepet fordi de er kvinner og på grunn av sin tro.

Dobbelt sårbare

I en ny rapport som Stefanusalliansen har laget i samarbeid med Dansk institutt for menneskerettigheter, konkluderer de med at forkjempere for kvinners rettigheter og de som kjemper for trosfrihet, har alt å vinne på å samarbeide.

– Kvinner er ofte dobbelt sårbare, sier Ed Brown, generalsekretær i Stefanusalliansen og nevner overgrepene mot muslimske uighur-kvinner i Kina som eksempel.

– De blir sendt til omskoleringsleirer, voldtatt og tvangssterilisert.

Brown nevner også Egypt, der familielovgivningen gir minoritetskvinner svakere rettsvern. Og Pakistan, der både kristne og hindujenter bortføres av muslimske menn for så å bli tvangsgiftet og tvangskonvertert.

Gjensidig mistro

Fredag skrev Dagen at kvinner er særlig sårbare i land der kristne forfølges for sin tro. Religiøst motivert forfølgelse av kvinner er et problem som nå får økende oppmerksomhet blant menneskerettighetsgrupper.

Historisk har forkjempere for kvinners rettigheter og forkjempere for trosfrihet likevel ofte sett på hverandre med gjensidig mistro.

– Enkelte kvinneforkjempere har sett på religion som selve hovedfienden for kvinnesaken, sier Brown.

Han skjønner hvorfor det har blitt slik.

– Religiøse ledere har påberopt seg retten til å drive med skadelige skikker i religionens navn og brukt trosfriheten som påskudd for å rettferdiggjøre det, sier han og nevner omskjæring som ett eksempel.

Barneekteskap, tvungen «hellig» prostitusjon, enkebrenning, æresdrap, og drap i forbindelse med medgift er andre eksempler.

– Artikkel 18 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter gjør det imidlertid helt klart at man ikke kan bruke trosfrihet som unnskyldning for å skade jenter og kvinner. I slike tilfeller må staten gripe inn og beskytte kvinnene, presiserer Brown.

På den andre siden har også mange religiøse ledere sett på kampen for kvinners rettigheter som en trussel mot trosfriheten. Dette kan man blant annet se i diskusjonen om ansettelsesfrihet ved kristne institusjoner eller rett til samvittighetsnekt ved utskrivning av prevensjonsmidler eller abort.

– Vi tror det vil ligge synergier i å samarbeide. Forskning viser at der trosfriheten blir respektert, står også kvinners rettigheter sterkt, sier Brown.

– Samle gode krefter

Han får full støtte fra Oddny Miljeteig, veteran i kampen for kvinners rettigheter gjennom sitt engasjement i SV og fagbevegelsen.

– Det er et voldsomt behov for samarbeid. Der grupper blir undertrykt, ser vi at kvinner er i dobbel fare. Ikke minst når det er snakk om fanatisme. Derfor må de gode kreftene stå sammen, sier Miljeteig.

– Kjenner du deg igjen i beskrivelsen av at enkelte kvinneforkjempere har sett på religion som selve hovedfienden?

– Både ja og nei, svarer Miljeteig. – Personlig tenker jeg at Jesus er den største frigjøreren av alle. Den kristne troen har en voldsom frigjørende kraft.

Miljeteig nevner også frigjøringsteologien i Latin-Amerika som et historisk eksempel på at kirken sto på kvinners side.

– Der ble kirkeledere drept fordi de sto opp for de undertrykte.

Samtidig understreker hun at kvinnebevegelsen har lange tradisjoner for å ta oppgjør med religiøst begrunnet undertrykkelse.

Gjensidig nytte

Generalsekretæren i Stefanusalliansen forteller at organisasjonen samarbeider tett med religiøse ledere for å fremme trosfrihet og kvinners rettigheter.

– Vi prøver å finne aktører som jobber for det samme som oss, sier han og nevner et samarbeid for å fremme kvinners rettigheter i islam i Great Lakes Region i Afrika.

Samtidig finnes det eksempler på at forfulgte trosminoriteter selv bryter menneskerettighetene til egne medlemmer. I slike tilfeller kan kvinner oppleve at de blir trippelt forfulgt: De har problemer både fordi de er kvinner, fordi de tilhører en trosminoritet og fordi deres egne religiøse ledere legger stein til byrden.

Dette kan man blant annet se i enkelte afrikanske kulturer, der det er religiøst akseptert at menn «disiplinerer» sine koner.

– Det holder ikke bare å kritisere flertallet i et land for å diskriminere minoriteter. Noen ganger må man også påtale brudd på menneskerettighetene internt i minoritetsgruppen, slår Brown fast.

Kvinnesakspionérer

Kristin Fjelde Tjelle er dekan på VID vitenskapelige høgskole i Sandnes med kvinnehistorie som en spesialitet. Hun kjenner seg ikke helt igjen i beskrivelsen av at kvinneforkjempere har sett på religion som selve hovedfienden.

– Det kan kanskje gjelde for den sekulære delen av kvinnebevegelsen, men bildet er mer komplekst enn som så. Historisk har kvinneorganisasjoner samarbeidet med religiøse organisasjoner, og ofte har de selv hatt et religiøst fundament, sier hun.

Fjelde Tjelle forteller at den første kvinnesaksbevegelsen i USA besto av dypt troende kvinner.

– Kampen for å bedre kvinners rettigheter var bibelsk fundert. I kirker i Afrika og Asia har en mange kvinneorganisasjoner som jobbet for kvinners rettigheter både i kirkene og i samfunnet.

Det samme så man i Norge. Kvinnesakspioneren og forfatteren Åstan Hanssten begrunnet kampen teologisk.

– Og blant de mange kvinneorganisasjonene som samlet seg i Norske Kvinners Nasjonalråd i 1904, var både misjonskvinner, KFUK, sanitetskvinner og husmorforeninger med, forteller Kristin Fjelde Tjelle.

Mange av kvinneorganisasjonene som hadde nær tilknytning til kirke og misjonsorganisasjoner, førte også sine egne kamper internt i sine kristne sammenhenger.

– I Det norske misjonsselskap, for eksempel, kjempet kvinnene for å få stemmerett, for å bli valgbare til styrer og råd, og for å få definerte stillinger så de kunne reise ut som misjonærer, men likevel var de lojale mot organisasjonen sin.