Hans Nielsen Hauge – kristen-fundamentalisten som forandret Norge

Det har i den senere tid vært et negativt fokus på kristne som tar Bibelen på alvor, og tror på hele Guds ord. De fleste som kjenner litt til vekkelseshistorie og Norges historie, må anerkjenne Hans Nielsen Hauge som en meget betydningsfull person. Det er svært interessant å lese de mange biografier som er skrevet om Hauge, men for å forstå samtidens motstand og hat mot Hauge, må man lese hans egne bøker.

Var det noe som kjennetegnet Hans Nielsen Hauge og alle hans bøker, så var det Guds ords autoritet. Bøkene er gjennomsyret av bibelsitater og bibelhenvisninger. Alt det han skriver er bygget på hans meget sterke tro på hele Bibelen. Han er svært forsiktig med å anbefale andre bøker til lesning, og han advarer faktisk folk mot å lese disse, hvis de ikke er grunnfestet på Guds ord.

I 1796 gav Hauge ut sin første bok «Betragtning over Verdens Daarlighet». I det femte kapittel skriver han: «Og den som underlegger seg Guds vilje, kjenner straks hvordan Den hellige ånd tenner en gnist av tro. Det skjer slik: Når en hører Guds ord, som kan være som et tveegget sverd når det treffer hjertet, så merkes en higen innenfra, den skaper en lengsel etter å høre mer og mer, og til sist overveldes av en kjærlighet til Boken og Ordet. Dette er Den hellige ånds ild, den ild Jesus ønsket skulle være tent på jorden.» (Fra Dag Kulleruds oversettelse i moderne norsk.)

I sin formaning i slutten av samme bok sier Hauge: «Be om Den hellige ånds opplysning. Om dere leser andre bøker, så prøv om det er det sanne Guds ord som er skrevet, for det finnes både bøker og lærere som gjør veien bred, og som bedrar sjelene med salighets håp inntil de våkner i helvete....»

Samtidig som han i 1796 utgav sin første bok, trykket han også opp et lite hefte som het «Evangeliske Levnets-Regler». Dette er ikke forfattet av ham selv, men som Hauge mente var svært viktig. Heftet ble senere trykket og utgitt flere ganger. I begynnelsen på disse «Leveregler» heter det: «La den hellige Skrift være din tro og livets eneste regel. Leser du andre oppbyggelige skrifter, så prøv alt som finnes i dem etter Guds ord og la ingen menneskelig bok føre deg bort fra dette dyrebare Ord.»

Når vi i ettertid ser tilbake på det som haugevekkelsen førte til, var det jo nettopp den fundamentale troen på Guds ord som la grunnlaget for samfunnsendring og reformasjon. Den førte til at mennesker ble født på ny og fikk sine hjerter forvandlet. De fikk sin sak i orden med Gud for tid og evighet – noe som igjen førte til samfunnsansvar med ærlighet og god moral. Ydmykhet under Guds ords autoritet skapte en samfunnsbevegelse.

Hans Nielsen Hauge hadde fullstendig tillit til at Guds ord med Den hellige ånds opplysning kunne forandre menneskers liv til det beste. Haugianerne var ydmyke, flittige og arbeidsomme mennesker, som var med å skape mange arbeidsplasser. Troen på Guds ord og vissheten om at deres synd var tilgitt og at de var reddet fra et evig helvete, ga dem nytt liv.

Det førte igjen til skapertrang, og nye bedrifter ble grunnlagt med mange arbeidsplasser.

Hauges radikale og klare budskap om omvendelse fra synd og etterfølgelse av Jesu ord, lød dårlig i ørene på «verdens vise», for å bruke et Haugeuttrykk.

Samtidig må vi forstå at Gud kalte Hauge i en tid hvor opplysningstiden hadde gjort at den offisielle forkynnelsen var nærmest uten evangeliets vekkende kraft. Hauge ble derfor en brannfakkel i sin tid for å føre folket tilbake til tro på hele Bibelens ord og frelse kun i Jesus Kristus.

Det rasjonalistiske presteskap bidro til at Jesu forsoningsverk (lidelse og straff for synd) ble nedtonet og borte. Gjenfødelsen og rettferdiggjørelsen ble ikke omtalt. Evig salighet ble forkynt, men ikke dommen og fortapelsen.

Hauges budskap forarget samtidens rasjonalister. Han mente at menneskene måtte forsones med Gud gjennom Jesus, fordi mennesket av naturen var «udugelig til alt godt». Hauge forkynte at «mennesket hadde medfødt fiendskap til Gud», og mente at for å bli salig (frelst), måtte man først føle «bedrøvelse over synden».

Det er slett ikke til å undres over at Hauge fikk sterk motstand og ble forhatt. Han forkynte nemlig Bibelen som den eneste vei til frelse for menneskeheten med ånd og kraft. Hans kristendomsbudskap var en total utfordring: Legeme, sjel og ånd skulle under Guds Ånds kontroll. Omvendelsen var inngangen til en livsforvandling som aldri fikk lov til å slakke av.

I boka «Betragtning over Verdens Daarlighet» (1796) skriver han: «Jeg forventer meg mange fiender av satans åndelig besatte mennesker, det får så være. Om jeg mister livet eller alt jeg har, så er jeg beredt til det, - bare det skjer til Guds ære.»

Hauge var klar over at hans radikale omvendelsesbudskap kunne resultere i at han selv måtte sette livet til. Han refererer stadig i sine bøker til de sterke forfølgelser av de første kristne, og hvor apostlene og mange andre måtte lide martyrdøden.

Allerede i sin tredje bok «En Sannheds Bekjennelse om Salighets Sag» som kom ut i 1798, skriver han at han er «.. vant til slag, opprør, ære, vanære, ondt og godt rykte, og er beskyldt av flere som en horkar, tyv, dranker og til og med kalt djevel».

I boka «Om religiøse følelser og deres verd», som kom ut i 1817, ser han tilbake og utdyper sitt sterke møte med Jesus ute på jordet den 5. april 1796 som forvandlet hans liv. Her forteller han blant annet hvordan menneskene oppfattet hans budskap:

«Dårer ropte: Tal ikke med Hans Hauge, gå ikke dit hvor han er, fordi du blir gal! Noen mere lærde i bokstavens kunnskap enn jeg selv, anviste meg en middelvei. Jeg spurte: Hvor fører denne middelvei hen? De kunne ikke svare meg, men jeg svarte selv: Det er kun EN smal vei til Livet, og en bred vei som går til fordømmelsen… tar noen en middelvei, tror jeg nok den løper i den brede vei til helvete.»

I boka fra 1816, «Reiser, viktigste Hendelser og Tildragelser» sier han: «Til denne tid har jeg utstått 10 arrester, foruten denne siste som varte på det 11. året. Tre ganger vært slått, mangfoldige ganger løyet på ære, gode navn og rykte.»

Likevel tilføyer han i samme avsnitt: «Gud gi meg nåde til å be for mine motstandere, og ønske dem det beste selv for deres uvilje mot meg.»

Hans Nielsen Hauge hadde ingen hevntanker mot sine forfølgere. Han fulgte Bibelens ord om å tilgi dem som gjorde han ondt. Dette beviser at desto mer et menneske tror og etterfølger det sanne Guds ord, desto mer vil tilgivelsen komme til syne.

Det lange fengselsoppholdet som Hauge måtte utstå, ødela hans helse. Men når den endelige dommen faller på lillejulaften i 1814, skriver han i et brev til sine venner: «Jeg lover og takker Herren, opphøyer og kunngjør hans hellige navn, for hans usigelige nåde. Han som har kalt oss med sitt Ord og Ånds kraft. Han har vist oss hva det gode er, som er gjemt til de som frykter og elsker Ham ..»

Hans Nielsen Hauge var fylt av Jesu kjærlighet og en ekte kristen fundamentalist. Som et forbilde bekrefter han at desto mer et menneske er tro mot Guds ord, desto mer vil kjærligheten dominere og ikke hevntanker og gjengjeldelse.

Noen av Hauges venner har beskrevet hans natur. Professor og teolog Johannes Stenersen, som var noe i opposisjon til Hauge, måtte likevel innrømme: «Det strålet godmodighet ut av hans hele åsyn, og av hans ikke meget store blå øyne, en mildhet og kjærlighet som ikke kunne annet enn innta til hans fordel. Han hadde en særdeles blidhet.» (Fra hans bok «Hans Nielsen Hauges liv, virksomhet, lære og skrifter» – 1827.) Forretningsmannen Torleiv Bache fra Drammen, skriver i sine bemerkninger til Stenersen i sin bok fra 1828: «Hans ansikt bar godmodighets preg, likesom han var mild og vennlig mot alle.»

Hans Nielsen Hauge stod fast i sin tro til det siste. Sitatet på bautaen ved Hauges fødested i Tune i Østfold sier det meste: «Jeg har svoret Guds Ånd lydighet og han har hjulpet mig til å bli mitt forsett tro.»