Tidsåndens maktgrep

Begrepet tidsånd er blitt til for å sette navn på et fenomen som det er lett for historikerne å få øye på når de skuer bakover i tiden. Men det er mye vanskeligere å få øye på samme fenomen i egen samtid. Likevel fins tidsånden også i 2006. Og det er tidsånden som gjør at folk i fremtiden vil til å skue tilbake mot 2006 og si: Tenk, den gangen var de så dumme at de trodde ... (slik og slik).

Et av kjennetegnene på tidsånden er at den skifter innhold, omtrent som klesmoter og bilmoter. Derfor er det mange som bruker begrepet åndsmote i stedenfor begrepet tidsånd.

Et annet kjennetegn på tidsånden er at den ved hvert moteskifte sikrer seg et jernhardt maktgrep over folks tanker. Maktgrepet er både nådeløst og intolerant. Det forbyr ethvert kritisk spørsmål rettet mot tidsåndens eget tankeinnhold. Og det krever arrogant mobbing av alle som forsvarer avvikende tanker. Tenker du ikke moteriktig, har du ikke krav på å bli regnet med.

Derfor er tidsånden grunnleggende intellektuelt uredelig, samtidig som den gjør krav på å representere det mest intellektuelle som fins. For det er intellektuelt uredelig å opptre med nådeløs kritikk av enhver konkurrerende tanke, samtidig som man nekter å stille opp i en tankemessig mannjevning der spillereglene krever urokkelig fair play.

På den andre siden ser det ut til at tidsånden alltid er dømt til å avgå ved døden så snart dens maktgrep begynner å glippe. Deretter er det få ting i tankens verden som er så sten dødt som en død tankemote. Da idealismens filkosofi for et par generasjoner siden avgikk ved døden og eksistensialismen overtok hegemoniet, ble det faktisk slik at endog de som hadde vokst opp i idealismens tidsalder, hadde problemer med å huske hva den egentlig gikk ut på. Og da eksistensialismen på 1960-tallet måtte vike for nymarxismen, ble det slitsomt for oss som opplevde det, å huske igjen hva eksistensialfilosofene egentlig hadde forkynt til oss.

I 2006 er det især postmodernismen som er tidens åndsmote. Folk tror de har lært (av visse språkfilosofer) at det ikke gir mening å forsvare absolutte sannheter, mens det derimot er OK å satse på hver sine «fortellinger», og eventuelt forsvare dem med ulike «diskurser». Men slitasjetegnene ved denne åndsmoten er begynt å bli tydelige. Det er tross alt snart 20 år siden de mest fremmelige begynte å oppdage at det var postmodernismen som sto fremst i køen. Dessuten har postmodernismen problemer med særlig èn «fortelling» som nekter å oppgi kravet på absolutt sannhet: de militante islamistenes «fortelling».

Vi har altså mistanke om at postmodernismen nå ligger for døden.

Men for en som vil være ekte intellektuell, burde det være flaut å erstatte ekte sannhetssøking med febrilsk åndsmotetilpasning. Og for den som kjenner Guds ord, er det et kall å nekte å la seg kaste omkring av ethvert lærdoms vær (= enhver tankemote, se Efes 3:14). I stedet skal vi ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Herren (2 Kor 10:5).