Sylvi Listhaugs teologi

Jeg skulle ønske Listhaug i større grad holdt seg til dokumentert historieskrivning fremfor å dikte opp historien selv slik at den bedre passer inn i det ­prosjektet hun selv går for.

I et hovedoppslag i Dagen 4. september siteres Sylvi Listhaug på følgende: «Jeg har aldri blandet religion og politikk». Det gjelder Helge Simonnes’ bok, «Kampen om korset i politikken», som kom ut nå i august.

Jeg har lest denne boken og store deler av den politiske debatt til samme tema. Boken til Simonnes inneholder et vell av observasjoner som isolert sett står seg uansett faglig tilnærming, men det er ingen fagbok, verken i teologisk eller samfunnsvitenskapelig forstand, noe Simonnes heller ikke intenderer.

Simonnes’ analyser skal jeg i hovedsak la ligge, men etter nå også å ha lest oppslaget i Dagen, finner jeg grunn til å reise følgende spørsmål: Hvilken teologi eller teologisk profil er det som ligger til grunn for Sylvi Listhaugs politiske arbeid?

At Listhaug ikke blander politikk og religion anser jeg i utgangspunktet som meningsløst, med mindre religion forstås ytterst snevert. Spørsmålet er snarere hvordan man «blander» religion og politikk, enn om man gjør det eller ikke. Så gjenstår det å se hvordan politikk og religion henger sammen for Listhaugs del, for en sammenheng er det.

Sylvi Listhaug er verken teolog eller samfunnsviter. Når jeg likevel vil gjøre et forsøk på en teologisk analyse er det på grunn av den posisjon hun har politisk og den respons hun har fått på sitt politiske engasjement i et miljø som Oslo Symposium.

Der blandes i alle fall religion og politikk, og det med styrke og i full åpenhet. «Kristenfolket», som de kaller seg, er både politisk målbevisste og konkrete i sine politiske krav, og Listhaug står åpenbart høyt i kurs.

Som materiale har jeg valgt Listhaugs bok fra 2018, «Der andre tier». Dette valget trenger ingen nærmere begrunnelse. Boken er vel nærmest for en programerklæring å regne.

Det er å forvente at når Listhaug bretter ut sitt syn over nesten 250 sider, så gir dette samlet sett god og pålitelig informasjon om hva hun selv har ønsket å stå for. Det har vært spennende lesning, ikke uten overraskelser. Arbeidet har bekreftet min tanke om at det alltid er verdifullt å lese andre enn dem man på forhånd vet man er på linje med.

(Jeg siterer i det følgende fra utgaven 2019 med sidehenvisninger i parentes.)

Gud, verdier og mening: Min største overraskelse var at jeg ikke fant noen bruk av begrepet Gud i boken. Det er overraskende ettersom hun både skriver om sin barnetro og kristne verdier. Det nærmeste hun kommer dette begrepet er i en polemikk mot lederen av Mellomkirkelig råd og biskopene som angivelig skal være «mer opptatt av politikk enn av teologi og mer opptatt av å fremme høy innvandring til Norge enn treenigheten» (152f).

I det nevnte Dagen-intervjuet går hun faktisk litt lenger enn i boken. Der sier hun: «Det er bare en kraft som skal dømme, både levende og døde og han må vi alle svare for. Jeg tror ikke andre har noe innvirkning på hvilken dom jeg får, for å si det sånn.»

Man kunne forventet at hun her brukte begrepet Gud i betydningen at det bare er én Gud som dømmer. Begrepet «kraft» peker i en annen retning, men så formulerer hun seg likevel som om det nettopp er den ene Gud hun sikter til, «han» vi alle må «svare for».

I boken skriver Listhaug poengtert både om sin tro og betydningen av aftenbønnen (144). Men gudsbegrepet unngår hun konsekvent. Det er mulig hun tenker at gudstro hører til det religiøst sett private (144, 146) og derfor ikke skal nevnes i en bok om politikk. Det er i så fall ikke særlig konsekvent ettersom hun for eksempel gjentatte ganger taler om betydningen av «kristne verdier» (149, 152, 177) i politikken.

Første kapittel i Listhaugs bok heter: «Alt skjer av en grunn». Dette tema viser hun til en rekke ganger (9, 12, 91, 140, 231, 247). Det høres så greit ut, men jo mer jeg leser desto mer usikker blir jeg. Har dette noe med Gud og Guds plan for henne å gjøre, altså det som er privat og skjult for leseren?

Eller er det ganske enkelt et folkelig uttrykk for at alt henger sammen med alt? Eller er det et uttrykk for at det ikke skjer noe i politikken uten gjennom hardt arbeid? Jeg er tilbøyelig til å mene at det for Listhaugs del er en blanding av alt dette, altså ikke noe sammenhengende og reflektert uttrykk for et helhetlig syn.

Korset og troen: Korset er et kristent symbol. Og det har fått en sentral plass på omslaget til Listhaugs bok. I teksten kommenterer hun det tre ganger (47, 81, 203). Først leste jeg det mest som en form for amulett. Listhaug skriver: «Jeg kjente på korset, som jeg hadde rundt halsen, at det var der. Det føles alltid som det styrker meg når jeg skal gjennom ekstreme påkjenninger og øyeblikk som betyr mye.» (81)

I kapitlet om «Våre verdier» (143-154) blir det imidlertid klart at arven fra farmor går dypere og har et bredere nedslagsfelt enn de gangene hun eksplisitt viser til korset som uttrykk for denne arven. Her identifiserer hun seg klart og tydelig som kristen, bærer av en kristen tradisjon fra sin farmor.

For min del ser jeg ikke noe poeng i å reise tvil om det. Der tar jeg henne heller på ordet. Det betyr imidlertid ikke at hennes kristendomsforståelse skal være fritatt for kritikk, heller ikke en politisk bruk av korset. Å beskrive denne form for religionskritikk som «ren ondskap», slik hun gjør, (47) er skivebom.

Jeg tror Listhaug på hva dette korset betyr for henne, men jeg holder likevel fast på en selvsagt rett til å vurdere hvordan hun bruker dette teologisk og politisk. Gjennom en så tydelig markering i det politiske rom legitimerer hun seg som en kristen politiker med appell til en bestemt gruppe kristne velgere.

Kirkekritikken: Sylvi Listhaug er ikke smålig når hun gyver løs på kirken. Hun stiller seg på NRKs side i kritikken av Jan Hanvold og TV Visjon Norge, men Den norske kirke representerer et større problem:

«Jeg mener det er et større problem i dag at ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro.» (150f).

Litt tidligere i samme kapittel viser hun til kristendommens «viktige rolle i formingen av det norske samfunnet» og føyer til: «Et eksempel på det er jo det klare skillet mellom staten og kirken som vi fikk med reformasjonen.» (145). Er det en ting man definitivt ikke fikk med reformasjonen så er det et klart skille mellom staten og kirken. Dette er langt mer komplisert enn som så.

For det første var det fyrstene (staten) som underskrev og la frem kirkens bekjennelse, Confessio augustana for keiseren på riksdagen i Augsburg 1530. For det andre var en regelmessig forkynnelse av de ti bud i katekismen prestenes (kirkens) oppgave, politiske spørsmål medregnet.

I dette samfunnet var det dessuten dødsstraff både for blasfemi og majestetsfornærmelse, noe som sees som to sider av samme sak. I det moderne liberale samfunn må idealet være den offentlige samtale basert på argumentenes overbevisningskraft. Det gir rom både for stat og kirke i samme ordskifte.

Den ytre rammen for kirkens etiske arbeid og forkynnelse er strengt tatt skaperverket, altså alt, hele skaperverket. Å vise kirken bort fra det som av en eller annen grunn er definert som politikk bryter med kirkens forkynneroppdrag slik dette har vært forstått gjennom århundrer.

Det forhold at kirkens oppdrag er hele skaperverket betyr likevel ikke at kirkens kvinner og menn må mene noe om alt og alle. At kirken til forsvar for jødene den 10. november 1942, med maks utestemme, meddelte ministerpresident Quisling at «ifølge Guds ord har alle mennesker prinsipielt samme menneskeverd, og dermed samme menneskerett» er en ting. Noe annet er det om biskopen protesterer på kommunens valg av veitrase forbi kirken.

Det er å forvente at de som uttaler seg på kirkens vegne utøver et godt skjønn med hensyn til hva det er meningsfullt å ytre seg offentlig om og at politikere som blir utfordret heller møter utfordringene med motargumenter enn taleforbud. Listhaugs tolkning av kirkens mandat er ikke ny, men i et åpent liberalt samfunn som det norske overrasker den.

Listhaugs kristne verdier: Som andre politikere uttaler Listhaug seg om en rekke saksområder. Slik må det nødvendigvis være for en politiker. Min tilnærming er langt smalere, men likevel sentral i hennes fremstilling av sin politikk. Jeg har notert meg det hun skriver om verdier og verdivalg. Allerede i forordet markerer hun at det er hennes verdivalg, de verdiene hun står for, saken gjelder.

Sine verdivalg omtaler hun som «norske verdier» (89), «norske og vestlige verdier» (141), «vestlige og kristne verdier» (177), «kristne verdier og tradisjoner» (152) eller «verdier som gjelder her i landet» (92). Det handler om å «slå ring om den norske og kristne kulturarven» (148, 161). Noen ganger slår dette over i en form for nasjonalisme, «Norge skal være Norge» også i fremtiden (28, 119, 177).

Dette er nokså åpne formuleringer som det isolert sett ikke er enkelt å forbinde med et gitt innhold. Ser man derimot etter det som truer disse verdiene er det enklere. Hovedtrusselen er åpenbart innvandring. Listhaug etterlyser ikke mindre enn en «kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden, eller mellom kristne verdier og tradisjoner og islamske verdier og tradisjoner.»

Den muslimske innvandringen truer de nevnte kristne verdiene på to måter. For det første mener Listhaug at innvandringsregnskapet er så dårlig at det truer hele velferdssamfunnet med tap av de goder det representerer. Det får være en debatt for seg som får ligge her. I vår sammenheng er det neste viktigere, innvandrerne har et helt annet verdisett som ikke er forenlig med det norske.

Norge vil rett ut sagt ikke lenger være Norge om disse verdiene vinner frem. Det er slikt som islamske æreskoder og bruk av sosial kontroll Listhaug viser til. Dette rammer jentenes rett til utdanning og å velge ektefelle (97, 121). I noen sammenhenger er både dette og andre ekstreme utsalg av radikalisert islamisme åpenbart et stort problem, men i denne kampen står verken hun eller Frp alene.

Listhaug gjør her bruk av en form for politisk retorikk som vi kjenner fra flere hold. Hun tar en åpenbar vinnersak, dropper alle nyanser og fremstiller det som om man selv er den eneste som bryr seg. Listhaug underslår så to viktige sider av saken. For det første finnes det også en betydelig islamsk motstand mot det hun retter søkelyset mot.

Dernest har de verdier hun peker på ikke alltid vært en selvsagt sak i den norske, kristne tradisjonen heller. Det siste blir særdeles krevende når hun trekker frem «frihetsverdiene» (116), det hun også omtaler som «sentrale verdier som ytringsfriheten i vårt nasjonale fellesskap» (139).

Det er nyanser og unntak, men som kirkehistoriker må jeg medgi at det historisk sett ofte har vært mer nærliggende å tale om den kristne tradisjon med begreper som diskriminering av kvinner og offentlig meningssensur enn de store frihetsverdiene, i alle fall om vi legger dagens målestokk til grunn.

De store frihetene er av nyere dato og hører det liberale samfunn tiI. Siste rest av det gamle regimet, forbudet mot jesuitter, ble opphevet så sent som i 1956. I så henseende er Norge i dag ikke lenger Norge slik det var, og heldigvis for det.

Jeg skulle ønske Listhaug i større grad holdt seg til dokumentert historieskrivning fremfor å dikte opp historien selv slik at den bedre passer inn i det prosjektet hun selv går for.

Forsøk på en oppsummering: Ikke overraskende viser det seg at Listhaugs bok ikke gir det man kunne håpe på. Det er begrenset innsikt i de verdiene hun står for Listhaugs 250 sider gir meningsfeller og meningsmotstandere. Teologisk sett skulle jeg ønske at hun på en helt annen måte tenkte gjennom forskjellen mellom «fellesrommet» og kirkerommet, menighetens rom.

Hvilken rolle skal religionene, kristne kirkesamfunn medregnet, legitimt kunne spille i debatten om kristne verdier i fellesrommet og hva hører utelukkende hjemme i religionenes egne rom? Listhaug tar selv stor plass i fellesrommet og kjemper, slik hun ser det, innbitt for kristne verdier. Men er den debatten hun inviterer til en debatt med talerett kun for politikere?

Jeg kan ikke kreve at Listhaug skal være teologisk skolert, men når hun begir seg inn i dette landskapet må det i alle fall et stykke på vei være gjennomtenkt.

Historisk skulle jeg ønske at Listhaug med en helt annen grundighet kunne forholde seg til de omfattende endringer det norske har gjennomgått fra det gamle kristne enhetssamfunn til det åpne liberale flerkulturelle samfunn vi i dag lever i. Norge i dag er ikke lenger Norge slik Norge en gang var.

Listhaug spisser sitt budskap med å rope på en kulturkamp mot islam til fordel for kristne verdier. «Norge skal være Norge.» Og Den norske kirke? «... ledende biskoper og prester lar kirken råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro.»

Når man går så høyt opp på banen som dette, må det kunne kreves at dette er bedre gjennomtenkt enn det man kan lese ut av Sylvi Listhaugs bok.

Oddvar Johan Jensen, professor i kirke- og teologihistorie ved NLA Høgskolen