Et teologisk havari
Med sin nye bok tar pinsevennen Terje Hegertun det endelige steget over i liberalteologenes rekker.
Vi har hørt det før, alt sammen. Den teologiske debatten om homofile ekteskap er full av denne typen argumentasjon. Devalueringen av bibelordene.
De fantasifulle bortforklaringene av tekstene. Påstandene om at Det nye testamentets forfattere skriver om noe annet enn vår moderne tids homofile forhold.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Slik sett er ingenting av det Terje Hegertun skriver i boken «Det trofaste samlivet» verken nytt eller originalt. Vi har etter hvert blitt vant til alle disse som vrir og vender på Skriften for å få den til å passe med sine egne forhåndsdefinerte liberale meninger.
Ikke er Hegertun spesielt elegant i utførelsen heller. Det finnes mange som markedsfører dette tankegodset på en mer utfordrende måte enn ham.
Det eneste som er en smule oppsiktsvekkende er altså hvem det er som skriver alt dette som vi har lest så mange ganger før.
For det er altså en person med fortid som redaktør i Korsets Seier, en mann som en gang var en sentral teolog i den norske pinsebevegelsen. Men det var før han meldte overgang til MF rundt årtusenskiftet.
Der steg han raskt i gradene, først til cand.theol, så tok han en doktorgrad før han i 2015 endelig ble professor. I takt med klatringen i den akademiske karrierestigen har Hegertun imidlertid beveget seg stadig lengre bort fra sitt teologiske utgangspunkt.
For å si det på en annen måte, professor Terje Hegertun og redaktør Terje Hegertun har skilt lag teologisk. I dag fremstår han som mye mer preget av tankegodset på den institusjonen der han tjener til livets opphold enn av sin pinsevenn-bakgrunn.
Den utviklingen har vært tydelig en stund, men det er altså med sin nye bok at han utvetydig plasserer seg i den liberalteologiske leiren.
Vi tror ikke Hegertuns bok vil få noen særlig betydning verken for pinsebevegelsens eller Frikirke-Norges posisjon i disse teologiske spørsmålene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hegertun har i dag ingen verv i bevegelsen og hans posisjon er altfor perifer. I tillegg er pinsebevegelsens ledelse med Øystein Gjerme i spissen altfor tydelig i sitt ståsted.
De holder fortsatt oppe det som har vært selve adelsmerket for Pinsebevegelsen helt fra grunnleggeren T.B. Barratts tid, nemlig at Skriften skal betraktes som den høyeste og eneste autoritet for kristen lære og liv.
Hegertuns teologiske havari er likevel et forvarsel om noe vi har hevdet lenge: Neste slag om samlivsteologien kommer til å stå i norsk frikirkelighet.
Man må ikke tro at utydelighet i disse spørsmålene er et særproblem som kun gjelder det som tidligere var statens kirke, de som angivelig må tilpasse seg den til enhver til gangbare folkemeningen for å sikre sin finansiering.
Det samme tankegodset som har forårsaket avkristningen av ekteskapsforståelsen i Den norske kirke, truer nå frikirkelige miljøer. Ingen kristen bevegelse må tro at de er immune mot den massive påvirkningen fra liberalteologiske ideer.
Hvis Terje Hegertuns inntreden blant liberalteologene skal få noen innflytelse, så håper vi det blir som en vekkerklokke for norsk frikirkelighet. Så galt kan det altså gå.
