Når Bibelen ikke lenger regnes som Guds ord

Med den norske kirkes vedtak om vigsel av likekjønnede, og en tidligere pinsepastor som hevder at denne linjen kan klassifiseres som bibeltro og konservativ – er skriftsyn igjen blitt satt på agendaen.

Den lutherske teologen Wolfhart Pannenberg (1928–2014), og hans skriftsyn og syn på likekjønnet ekteskap, kan kaste lys over hvor vanskelig det er å fastholde Bibelen som autoritativ for teologien – når bibelteksten ikke lenger tilskrives Gud.

Pannenbergs teologi er særlig aktuell å drøfte i norsk sammenheng fordi den i dag øver sterk innflytelse påDet teologiske menighetsfakultet. For eksempel er det i stor grad Pannenbergs syn på Bibelen og åpenbaring, samt hans syn på hvordan man bør arbeide systematisk-teologisk med koherens som sannhetskriterium, somMF-professoreneJan-Olav Henriksen ogHarald Hegstad forfekter i bøkene Teologi i dag (2007) og Gud, verden og håpet (2015).

I kapittelet Die Offenbarung Gottes i Pannenbergs første bok i tre-binds verket Systematische Theologie (1988–1993), kan vi lese hvordan Pannenberg forstår Bibelen.

Her avviser han at Bibelen er Guds ord i direkte forstand. Gud er ikke forfatteren, og Bibelen er ikke åpenbaring. Måten Gud åpenbarer seg på er gjennom sine handlinger i historien. Bibelen er menneskers feilbarlige vitnesbyrd om dette. Samtidig understreker Pannenberg at vi ikke kan løsrive Guds historiske åpenbaringshandlinger fra forståelsen av handlingene, som vi finner uttrykt i Bibelen.

Menneskers historie er bundet opp til deres forståelse, og historie er også overlevering av historie. I tillegg hevder Pannenberg at Guds historiske selvåpenbaring er definitiv i og med Jesus, fordi han ved sin oppstandelse har foregrepet historiens slutt. Det betyr at vi ikke kan komme frem til noen ny eller noen annen gudserkjennelse enn den vi finner i Bibelen.

Nå vil Pannenberg riktignok kunne omtale Bibelen som Guds ord på grunn av dets funksjon. Det betyr likevel ikke at Bibelen er noe mer enn menneskers ord og formuleringer. Konsekvensen blir at skriftsynet ikke setter særlig store begrensninger på hvor mye av gudserkjennelsen i Bibelen som kan tilsidesettes.

Bibelsynet hans er derfor kritisert for ikke å være robust nok til å kunne forsvare Pannenbergs andre mer konservative synspunkter – for eksempel i spørsmålet om likekjønnet ekteskap.

«Kan kjærlighet noen gang være syndig?»,spør Pannenberg i en kronikk om kirkens syn på homoseksualitet. 
På tross av at det fjerde bud pålegger oss kjærlighet til våre foreldre, så er kjærlighet til Gud viktigere, fortsetter han. Jesus sa: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37).

Pannenberg gjør så et poeng ut av hvordan Jesus henviser til skapelsen av mennesket, og hvordan den bekrefter ekteskapet mellom mann og kvinne som plassen for all seksualitet (Mark 10,2–9). Derfor kan ikke skapelsesberetningen bare tolkes som noe tidsbestemt, men bør forstås som et uttrykk for Guds vilje, påpeker Pannenberg.

En kirke som anerkjenner homoseksuell praksis, imot et utvetydig bibelsk vitnesbyrd, forlater derfor ikke bare Bibelens autoritet, sier Pannenberg til slutt. En slik kirke vil «opphøre å være én, hellig, allmenn, og apostolisk kirke».

Flere av dagens forkjempere for likekjønnet ekteskap, deler Pannenbergs syn på Bibelen og er influert av hans teologi. Men hvordan er dette mulig, når Pannenberg kommer med en så sterk avvisning av likekjønnet ekteskap, begrunnet med at kirken må fastholde Bibelen som autoritet?

Grunnen er nok nettopp som Pannenbergs kritikere har påpekt, nemlig at skriftsynet ikke makter å ivareta at Bibelen faktisk får beholde sin autoritet. Det synes nemlig svært vanskelig for Bibelen å beholde en reell autoritativ funksjon, når den kun tolkes som menneskers vitnesbyrd, og ikke lenger regnes som Guds eget ord.

Det vil da fremstå naturlig at Bibelen også inneholder læremessige feil, som følge av at den er nedskrevet av feilbarlige mennesker. Derfor kan også teologer sette til side bibeltekster. Skriftsynet hindrer en altså ikke fra å gjøre sine vurderinger med normer hentet utenfor Bibelen, eller ved å gjøre seg en mindre utgave av Bibelen, en såkalt «minikanon», som ansees autoritativ.

Utfordringen er imidlertid som den reformerte teologen D. A. Carson har påpekt, at dette resulterer i en urovekkende dyp subjektivitet for teologisk arbeid. Grunnen er at dette bibelsynet i praksis har fratatt Bibelen sin ­autoritet.