Kjære stortingsrepresentanter: Slik ser et ufødt barn på 18 uker ut

Er det ikke egentlig veldig rart?

Foran dagens avstemming i Stortinget, har det i flere måneder pågått en debatt i mediene. Men selve hovedpersonen, det mennesket som hele debatten dreier seg om, har vært fullstendig fraværende. 

Vi har ikke fått beskrevet noe om hvilke kvaliteter den personen har. Utseende, funksjonsnivå, vekt, evnen til å føle. Ingenting av dette er det skrevet om, selv om det altså dreier seg om et lite menneske.

Vi har ikke fått vite at det ufødte barnet på dette tidspunktet i svangerskapet veier cirka 250 gram og er omtrent 20 centimeter langt. Vi har ikke fått beskrevet hvordan ansiktet er prydet av øyenbryn, ja, til og med antydning til små øyevipper. 

Barnet kan vri på seg. Det kan snu seg. Det spreller, slår og sparker på en måte som moren nå så vidt kan merke. Men sånne ting har det ikke blitt snakket om i debatten om utvidelsen av abortgrensen. 

Det vi derimot har fått høre masse om, er den smerten kvinner opplever når de må møte i nemnd for å få godkjent gjennomføringen av en senabort. Og det kan helt sikkert være en psykisk påkjenning, det. 

Men den eventuelle smerten som et lite ufødt menneskebarn opplever, som avlives i sin mors livmor, den diskuteres ikke. 

Ja, hvor mye smerte føler egentlig et lite menneske når dets liv blir tatt 18 uker ut i svangerskapet? Det er vanskelig å konkludere, men nervecellene i hjernen er i hvert fall i full utvikling slik at barnet oppfatter stadig flere sanser som berøring, smak, lukt, syn og hørsel.

Hvorfor snakkes det ikke om det? Sannsynligvis fordi det er for vondt å høre om. Man vil tydeligvis vite minst mulig om ham eller henne som avlives. 

Det har ikke en gang vært publisert så mye som et bilde av abortdebattens hovedperson i de store riksavisene. Folk flest har ikke fått sett hvordan vedkommende ser ut, den personen som norske politikere med simpelt flertall vil gjøre rettsløst. 

Uviljen mot å vise frem hva saken dreier seg om i abortspørsmålet, nærmer seg en slags sekulær utgave av det muslimske bildeforbudet av profeten. Det har blitt et tabu som ikke må brytes. 

Men vi mener at de som vedtar denne loven, må tåle å se hvordan det medmennesket de nå fratar rettsvernet, ser ut. De bør egentlig se veldig nøye på dette bildet, stirre inn i ansiktet på det lille mennesket. Betrakte det menneskelivet de mener det skal være tillatt å avslutte, skattefinansiert og med loven i hånd. 

Så hvorfor er slike bilder så opprørende, så dypt provoserende? 

Vi tror det handler om det helt åpenbare, de ser ut som oss selv, som deg og meg, bare mye mindre. Det er jo oss selv - vår egen art - vi fratar rettsvernet gjennom denne lovgivningen som gir anledning til å avlive ufødte mennesker. 

Den som ser slike foto, kan ikke lenger med hånden på hjertet og med sin intellektuelle redelighet i behold kalle det de ser foran seg for en celleklump.

Et foster så langt ut i svangerskapet er et utviklet menneske som nå bare trenger å vokse seg større i mors liv. Det trenger en lovfestet rett til å bli født. Rett til liv, som alle oss andre.

Hvis den lille jenta eller gutten får det, så vil de ha de samme mulighetene til å oppleve det som alle vi andre får oppleve: Livets forunderlige gave, dets opp- og nedturer, gleder og sorger, kjærlighet og savn. Kort sagt: Det som gjør oss til mennesker. 

Men først må det altså passere norske lovgiveres grense for når det skal være helt legitimt å avlive fosteret av en hvilken som helst årsak.

Menneskeverd angår oss alle, både kvinner og menn. For vi har alle gått igjennom dette stadiet i vår utvikling. 

Samtlige av oss har vært så små. Vi har vært i samme sårbare posisjon. Trengt beskyttelse i det som er skapt for å være den absolutt tryggeste plassen for et barn, mors mage.

Men dette stedet har gått fra å være det sikreste, til å bli det mest utrygge. Dødeligheten har blitt uhyggelig stor.

Dagens vedtak i Stortinget gjør det setter hovedpersonens liv, det ufødte mennesket, i enda større fare.