50-tallets skoler skulle fornorske samiske elever. For Kautokeino-læreren Inger skjedde det motsatte
Oslo-jenta Inger Seierstad (91) har brukt hele livet på å utbre samisk språk i skole og kirke.
Publisert
– Hele tiden har jeg gjort ting jeg ikke kunne, sier Inger Seierstad.
91-åringen, opprinnelig fra Oslo, men nå kautoværing på sitt 71. år, tar imot Dagen i eneboligen sin ikke langt fra Kautokeino sentrum.
Annonse
Oppkjørselen måkte hun egenhendig i går. I dag er hun i full sving med støvsugeren.
Det har vært mye trafikk inn og ut av dørene her de siste dagene.
I går var en av bygdas unge innom på hjemmelaget finnbiff og sjokoladepudding. For ikke lenge siden kom en venninne fra Oslo og tidligere kollega ved Kautokeino skole, på sin årlige påskeferie hos Inger.
– Det sies i Kautokeino at du er veldig gjestfri?
– Å? Jeg er vel ikke noe mer gjestfri enn andre, sier Inger og viser vei inn i stuen med utsikt over den snøkledde vidda.
Det lukter nystekte vafler.
Inger Seierstad tar imot folk slik hun selv ble tatt imot i samenes hovedstad, for en hel mannsalder siden: med åpne armer, og med mat som varmer kropp og sjel.
Samisklærer i fornorskingstiden
Annonse
I 1953, på tampen av fornorskingsperioden satte Inger Seierstad sine bein i Kautokeino for første gang.
Hun skulle hun være lærer. På en samisk barneskole.
Gymnaset var fullført, og hun hadde gått husmorskolen, men hadde verken lærerutdanning eller samiskkunnskaper.
– Men jeg hadde lest i Håkon Evjenths barnebok fra 1939 «En fiskergutt fra Sameland». Den syntes jeg var veldig spennende, sier Inger.
I 1953 var det formelle undervisningsspråket i skolen norsk, også for samiske barn.
– Men det var det ingen som sa til meg, sier Inger.
Hun prøvde å undervise på samisk uten å kunne et ord samisk.
– Det er mye snakk om hvor fælt alle elevene hadde det i fornorskingstiden, fordi de ikke forsto læreren. Men hvor fælt det var for unge lærere, fordi de ikke forsto elevene sine, det er det ikke så mange som har snakket om, sier hun.
Annonse
Kommunikasjonen med elevene var vanskelig.
På tavla i naturfagstimen tegnet hun og snakket på norsk. Elevene tegnet det samme som henne.
– Jeg satte karakter, men det var jo bare tull. De hadde vel ikke lært noen ting av meg, tenker jeg, humrer hun i dag.
Måtte bli mer samisk
Inger og andre søringlærere ba om samiskkurs og fikk dette av sognepresten.
Opplæringen inkluderte banneord, slik at lærerne kunne oppdage hvis barna snakket stygt, skriver hun i Davvi Girjis bok, Samisk skolehistorie.
– Det høres ut som at det var du som måtte bli mer samisk i stedet for at elevene skulle bli mer norske?
– Ja, selvfølgelig.
Annonse
Noe samisk lærte hun på grunnkurs ved Universitetet i Oslo og noe fra å lese kjente bibeltekster på samisk.
Men mest av alt lærte hun av sine samiske venner.
Hun lærte språket mens de slo sennagress, drev med husflid, sang salmer, dro not, kjørte med rein og var på husmøter sammen.
På fritiden
De norske lærerne holdt mye sammen på fritiden. De gikk lange turer til fots og på ski og kjørte reinsdyrslede langt innover vidda for å besøke folk.
Søndagene var det gudstjeneste i kirken, der Inger har vært både søndagsskolelærer og organist i 60 år.
Noen av de norske lærerinnene sluttet å undervise da stiftet familie. Andre flyttet tilbake til hjemstedet, men foruten studieopphold i Oslo, Tromsø og på Sørlandet, ble Inger værende på post.
Det er Kautokeino som er hennes hjem nå.
Annonse
Den samiske lokalbefolkningens kamp er på flere områder blitt hennes kamp.
På 70-tallet streiket hun for eksempel sammen med sine samiske lærerkollegaer og gikk i demonstrasjonstog mot utbyggingen av Alta-vassdraget.
Salmer og spesialundervisning på samisk
Mens mange norske kvinner fremdeles hadde sin arbeidsdag ved kjøkkenbenken, økte Ingers ansvar i lokalsamfunnet, på jobb og i kirken utover 60, – 70- og 80-tallet.
– Kautokeino er et lite samfunn hvor jeg har fått gjort så veldig mange ting som jeg aldri hadde fått gjøre i Oslo, sier hun.
Fra 1953 til 1996 var hun lærer ved Kautokeino barneskole og hadde ansvar for spesialundervisningen der.
Fra 1996 til 2001 arbeidet hun ved Samisk utdanningsråd.
Her laget hun en rekke lettlestbøker på samisk og bidro med tegninger til mange andre samiske læremidler. Flere av bøkene hun har skrevet på nordsamisk er oversatt til andre samiske dialekter.
Annonse
Til sammen er det 72 utgivelser der Inger Seierstad står som forfatter og/eller illustratør.
I flere år jobbet hun med å samle sanger til den samiske salmeboken, som ble godkjent i Samisk kirkeråd i 2005.
Denne er i daglig bruk i mange samiske hjem i dag.
Som takk for lang innsats for skolen og lokalsamfunnet har hun blitt belønnet med Kautokeino kommunes kulturpris og Kongens fortjenestemedalje.
Biskop-splid delte lokalsamfunnet
Ingrid Seierstad har sett elever vokse opp, gifte seg og fått egne barn, som siden ble hennes elever igjen.
Hun har sett lokalsamfunnet finne sammen i kampen om Altavassdraget og sett det dele seg, som da sogneprest Olav Berg Lyngmo i Kautokeino ble avsatt, etter at han i 1997 brukte Kautokeino kirke til å vigsle Børre Knudsen til biskop av Strandebarm prosti av Den norske kirke i eksil.
Kirken, som før hadde samlet bygda, splittet den.
Annonse
I de verste tilfellene sluttet venner og slektninger å hilse på hverandre.
– Det var fælt, minnes Inger.
Kirken mistet fotfestet
Rødkirken forble en del av Den norske kirke. Lyngmo-tilhengerne etablerte seg i det lokale bedehuset, som på folkemunnet kalles kvitkirka.
Det gikk noen år. Så ble det forsoning og ro i rekkene fram til 2020.
Da ble Kautokeino-prest Bjarne Gustad fratatt ansvaret for konfirmasjonsundervisningen. Grunnen var at han hadde gått ut mot abort, kjønnsoperasjoner, homofilt samliv og skilsmisse, i en videosendt tale til konfirmantene.
På ny ble det uro.
Nye vikarer kom og gikk fram til Erik Skjernøy som nå er prest, begynte i september i fjor.
Annonse
Gjennom alt har Inger Seierstad holdt stand og møtt trofast opp i kirken, gjennom sine 70 år i Kautokeino.
Hver søndag, uansett vær, tar hun beina fatt og går de to kilometerne til kirken. Selv da gradestokken viste 44 minusgrader, denne vinteren, kom 91-åringen gående til søndagsgudstjeneste iført tre lag med stilongser, buff, skaller og samekofte.
– Hva er trikset for å klare seg alene her oppe i kulden og mørket gjennom 70 år?
– Jeg vet ikke, jeg. Når man trives holder man jo på, sier Inger Seierstad, jordnær og usentimental som hun er, etter et langt liv på vidda.
