Meninger
60-årskrise i en tidsånd i krise
Det er vondt å miste håpet i en tid som denne og med en krig som når som helst kan ende i en utslettelseskrig.
Om et par uker runder jeg 60 år; det er nifst. Man har hørt om 40-årskrise og 50-årskrise, men 60 er drøyt.
I flere år lå gudstroen i dvale, uten å helt forstå hvorfor, men antakelig på grunn av et urolig og omflakkende liv. Store deler av livet har jeg båret på langt fremskreden helseangst og vært meg bevisst at livet er kort.
Da Elvis Presley døde som 42-åring i 1977, syntes jeg han var gammel og håpet i det minste å kunne oppnå en like høy alder. Etter som årene har rast forbi i et svimlende tempo, har jeg innsett at Elvis døde som en ung mann.
Det som dog uroer meg mest, er tidsånden, som ser ut til å lide av større utfordringer enn bekymring for egen alder og helse. I løpet av disse årene har jeg aldri opplevd en verre tid. Overgangen til et gudløst samfunn er selve kronen på dette miserable verket.
Eller som fransk forfatter og professor emerita i filosofi, Chantal Delsol, skriver i sin bok om kristendommens slutt: «Den kristne æra som har vært dominerende, er nå over. Kristendommen må finne en ny form for eksistens, som det tause vitnet. Som Guds agent», mener hun.
Det danske ekteparet Eva og Rune Selsing setter ord på hva som er galt i «Den borgerlige orden – Om angrepet på det alminnelige menneske». Boka handler om tapet av Gud, om det tapte ekteskapet, om manglende omsorg for de svakeste, om synet på rettferdighet og tilgivelse, om sannhet og samvittighet som samfunnsvesentlig karaktertrekk, og om den individuelle synd og dermed det individuelle ansvar, og om et åndsfattig credo som handler om at hvis det ikke skader andre, er alt greit.
Overgangen til et gudløst samfunn er selve kronen på dette miserable verket.
Vi drukner i frihet, men som en person skrev på Facebook nylig; vi har alt, men det er også alt vi har.
Man får inntrykk fra et samfunn spekket med hatprat og tullete konflikter, framfor å ta del i de store spørsmål rundt liv og død og meningen med det hele.
Dommedagsklokka, som er en metafor på tilstanden i verden, ble nylig stilt fram med ti sekunder. Den skal symbolisere hvor utsatt vi er for katastrofer og klimaendringer. Det er første gong klokka har blitt stilt siden Russland invaderte Ukraina. Klokka står nå på 90 sekunder fra midnatt. Det er det nærmeste midnatt den noen gang har vært.
Nok et varsku kunne vi lese i Klassekampen nylig, der den svenske journalisten og debattanten Åsa Linderborg skrev i et følelsesladet innlegg: «Jeg vet ikke lenger hvor jeg hører hjemme.» Hun tilhører en slekt som alltid har kjempet for et rettferdig samfunn, men nå har hun begynt å trekke seg tilbake.
Det er gjenkjennbart for meg; som i snart et kvart århundre har følt på utviklingen gjennom å drive en festival mot avmakt og likegyldighet. Selsing kaller det for «sjelesykdommer». Det er vondt å miste håpet i en tid som denne og med en krig som når som helst kan ende i en utslettelseskrig.
Selsing beskriver tilstanden slik: «Den fallende tro på Gud etterlot mennesket med manglende svar på tilværelsens viktigste spørsmål. Den etterlot mennesket uten mening».
Jeg er redd; mest på vegne av mine barn. Derfor rant tårene da jeg leste om tusenvis av unge mennesker som strømmet til Asbury University i Kentucky for å be, lovprise Gud og vise ekte kjærlighet overfor hverandre. Det var som å finne et pustehull.
For å lette på børen er jeg med på å arrangere Jesusfestival i Kristiansand i slutten av mars; for tro, for håp og for livet. Omvendelse står helt sentralt.
Jeg har også fordypet meg i den franske filosofen Blaise Pascal (1823–1862) som var yngre enn Elvis da han døde, men som levde et asketisk liv og viet seg for de fattige. Han har sagt at «et menneske er størst når det kneler».
Ydmykhet er det vi savner mest i denne tid.
Jeg leser en vakker liten bok om Pascal, utgitt i 1922 av den finlandssvenske journalisten Agnes Langenskjöld (1887–1965). Pascal skrev at «mellom oss og himmel eller helvete finnes bare livet, som er det skrøpeligste ting i verden».
Han skrev også at «uten Jesus er mennesket fortapt, med Jesus er mennesket fri fra elendighet; i ham er all vår uskyld og lykke. Utenom ham er det bare mørke og elendighet.»
Det står seg i dag.