Kulturpastoren
Å finne tro her var som en moltetur uten molter
Men etter hvert får jeg assosiasjoner til mange skriftsteder.
Publisert
Både forfatteren og boktittelen var gått under radaren, men da jeg tilfeldigvis sveipet innom NRK og hørte et intervju med vinneren av «P2-lytternes romanpris», ble jeg nysgjerrig. I skarp konkurranse med fem andre forfattere gikk Dordi Strøm til topps. Romanens tittel er «Odel», utgitt på Samlaget.
Det var ikke akkurat den som pranget ved bokstativene med nyere titler, Jeg måtte faktisk etterspørre den i et par bokhandler.
Annonse
Fra første side er romanen- i nynorsk språkdrakt - både lavmælt og henrivende.
Handlingen er dramatisk, bokens komposisjon er imidlertid overraskende, til dels fragmentarisk hvis man tenker kronologisk.
Her er nemlig ikke handlingen en kronologisk linje som for eksempel i Elstads romaner, men man går inn og ut av tiden, fram og tilbake – en krevende stil, men forfatteren mestrer det.
Lerretet spennes opp og forventningen akselererer.
Skaperverket fremstilt
Men finner jeg det jeg leter etter – «troens spor i ord»?
Ikke ved første øyekast. Dette er som å gå på moltetur uten å finne et bær, tenker jeg.
Imidlertid, da denne skjønne smaragdgrønne perlen har skint fra seg og siste side er lest, er det som om Gud stiger fram fra romanen, som en mektig morgenrøde - «Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper». Med apostolisk autoritet kunngjør Paulus hvem Gud er:
Annonse
«For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet har vært synlig fra verdens skapelse av» (Rom 1,20).
Her setter Skaperen spor!
Og fremstillingen av skaperverket blir virkelig levende for meg, det står skrevet at «jorden lot gress gro fram, planter som sår seg, hvert etter sitt slag» og «hver vinget fugl etter sitt slag». Hør, salmistens beundring: «Når jeg ser din himmel – dine fingrers verk – hva er da et menneske» (Salm 8).
Salmedikter Brorson sier nesten ertende:
«Gikk alle konger frem på rad i all sin makt og velde. De maktet ei det minste blad å sette på en nelde».
Særlig følelsesmennesker, hundeelskere og naturelskere vil kose seg med den. Et knippe botaniske ord fra forfatteren, gjør at du ser et grønt landskap for deg:
«Blåklokkene, ripsbuskane, jord, det grøne graset, fisk, sopp, marigras, gulaks, gullregn, tiriltunge, grasstrå, blomar, epletrea, blomsterenga, timotei, soleie, prestekragar, storkenebb, solnedgang, myrenga, fivreld, blodengmott, myrperlemorveng, engblåveng, sølblåveng, tiriltungeblåveng, libella, flugene, mygg, stankelbein, blåsoleie, konglekua, kanelslørsopp, kissankello, blåbjølle, lyngen, ringblome, ryllik»
Her følger et knippe biologiske uttrykk:
Annonse
«Hesten, hunden, kattungar, ålen, rådyr, hjorten, kronhjorten, hjorteflokk, orren, jartrudfuglen, svartjårtruen, fisk, niaugelarven, elveniauge, fugleungar, humlene, mus, insekt, makk, sniglar, skjelkrabbe, frosk»
Gripende apostel
Jeg får assosiasjoner til mange skriftsteder under lesningen, blant andre salme 23 med sine naturskildringer. Er det hildringstimen som nærmer seg? Naturen sukker etter forløsningen.
Paulus skildrer dette gripende i brevet til romerne:
«For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer».
Naturen skal forløses og fødes på ny! Gud selv skal gjøre dette, dermed kan velmenende, febrilske fødselshjelpere tørke svetten og la kroppstemperaturen synke til det normale.
Mange av oss er følelsesmennesker og opplever bedre stemning når lesningen akkompagneres av korresponderende musikk.
Beethovens pastoralesymfoni (nr 6) er glimrende egnet, med sine symfoniskinspirerte landskapsmalerier der tonaliteten åpenbares som en kaskade av fullkommenhet, hører vi «det norske kubona» - lokketonen - med setrene i høyfjellet som ekkokammer.
Annonse
Kamuflert realitet
Jeg røper lite eller ingenting av selve handlingen og om hovedrollene på den scenen som åpenbares, men merk deg den skjønne, lille skapningen, hunden Bowie og Liv.
Hvorfor spør hun forresten fem ganger, «Hvem er far min?». Forfatterens evne til delvis kamuflert realitet og gåtefulle svar gir formodentlig svar!
Mer fra biologiens eventyrlige verden:
Litteraten gir innføring i livet til «myrsongaren», som «hermar lydar den høyrer, andre fuglar, den hermar blåmeis, kjøtmeis, nattergal». Hun forteller at den synger ofte etter regnvær, for da er luften kaldere og tidlig om morgenen før soloppvarmingen skaper turbulens i luften.
Dermed bærer sangen videre ut!
«Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde i natten» (Job 35)?
Ateistiske botanikere
Annonse
Verken Strøm eller undertegnede er ornitologer, men siden dette nevnes i en roman, og forfatteren er i stand til å verifisere sin påstand, fremstår det mer enn som et verdiløst postulat.
Salmisten taler til Gud, skaperen for «hans henders verk» og nevner «himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier» (Salm 8).
La meg trekke fram noe annet som Dordi Strøm forteller om – ålen! Ja, i sannhet vrimler det av liv av alle slag, slik skapelsesberetningen åpenbarer.
Hvordan kan biologer og botanikere være ateister eller ikke-troende mennesker?
Gud i naturen – det er jo fenomenalt med så mange millioner detaljerte variasjoner, der Vårherre virkelig avslører at han må ha stor sans for det som er morsomt, men samtidig ufattelig genialt og meningsfylt.
Inga, Odels mor, forteller om ålen og dens vandring fra Norge – «ut osen, ned elva, ut fjorden, til havet, heilt til Saragasso». Videre forteller hun at yngelen blir klekt i dette havet og drives nordover, «den tar seg opp i vatn og vassdrag – den kan klare seg uten mat i fleire år, i fem år kan den ligge på botn av eit vatn utan mat».
Men tilbake til Sargassohavet finner den vei!
Anbefalt symfonisk avslutning: Beethovens lovsang (Salm 150).
