Å kjempe med andre våpen

Jeg var for sein med rapportene. Igjen. Vi sto midt i en krise i menigheten, og føring av regnskapet var mitt ansvar. Sammen med en drøss andre ting. På styremøtet ble jeg skjelt ut av et av styremedlemmene. Ingen av de andre tok meg i forsvar. Aldri har jeg vært så nær ved å bare reise meg og gå.

I flere dager var jeg sint og opprørt. Jeg, som natt og dag hadde forsøkt å holde ting sammen, jeg, som hadde ofret både fritid og nattesøvn og som trodde jeg hadde styret i ryggen. Jeg fortjente det ikke. De fortjente ikke meg. Jeg var klar til å levere oppsigelsen og finne på noe annet. Livet kan sannelig oppleves urettferdig, og særlig når man er på felgen.

Når Gud taler

Da talte Gud. I et øyeblikks klarhet talte han, og innholdet var ikke til å ta feil av. «Husk», sa han, «du gjør ikke dette for dem. Du gjør det for meg.»

Akkurat i det øyeblikket snudde alt. Jeg brast i gråt, for jeg visste at det var så altfor sant. Jeg gjorde det ikke for dem, jeg gjorde det for Jesus. For ham ville jeg gladelig gått til verdens ende. Da var et nederlag og en såret stolthet lite i forhold.

Dette er mange år siden, men jeg vet at min respons på uretten, som ble å ikke foreta meg noen ting, er noe av det mest lærerike jeg har gjort som kristen leder. Jeg trengte rett og slett ikke det siste ordet.

Guds våpen kontra verdens våpen

Paulus sa noe smart. I Andre Korinterbrev, brevet som mer enn noen annet brev gir oss innblikk i Paulus’ egne sjelekamper, skriver han: «For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler.» For, sier han, «våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus» (2 Kor 10,3–4).

Verden har sine våpen, sine midler, sine metoder – enten det er baktalelse, manipulasjon, press, hevn, maktspill, trusler eller vold. For å nevne noen. Det er våpen kristne også ofte griper til, selv om vi ofte gir dem navn som høres litt mer åndelige ut.

Guds våpen, derimot, er sjelden enkle eller bekvemme. De koster, men fører til frihet. Guds våpen er å tilgi når vi har lyst å ta igjen. Å svare vennlig når vi blir angrepet. Å velsigne våre fiender. Tale sant når vi har mest lyst til å jatte med. Prosessere det vanskelige med Gud.

Hvordan reagerer jeg når jeg blir anklaget, baktalt eller forbigått? Lar jeg sinne, bitterhet, hat eller hevntanker å snike seg inn? Åndeliggjør jeg motstand? Forsvarer jeg meg selv, sparker jeg tilbake, trekker jeg meg unna, skaffer jeg meg allierte som er enige med meg?

Eller velger jeg å lide urett?

Å lære av de forfulgte

I jobben min i Åpne Dører støter jeg stadig på noen som har forstått mer enn meg om de våpnene Gud har stilt til rådighet.

Som pastoren på Sri Lanka, som insisterte på at menigheten ikke skulle hevne seg etter at de ble angrepet av en gruppe lokale buddhister. I dag er menigheten doblet, og flere av angriperne har begynt å komme på møtene. «Dette gjorde mer enn hva tusen av mine prekener kunne ha utrettet», fortalte pastoren.

Eller den afrikanske unggutten som var forsøkt drept av sin egen far. Da jeg traff ham, gikk han på bibelskole for å lære mer om troen han hadde valgt, og forberedte seg på å reise hjem til familien for å fortelle dem om Jesus.

«Livet er hardt, men jeg trøster meg med at jeg ennå ikke har lidd like mye som apostlene, eller som Kristus selv», var hans forklaring.

Eller da flere koptiske kirker i Egypt ble angrepet og brent av terrorister, og menigheten skrev med store bokstaver på en av brannruinene: «Terrorister: Vi tilgir dere». Det skapte overskrifter og en større nysgjerrighet på det kristne budskapet.

Den nysgjerrigheten kunne vi saktens ønske oss mer av her hjemme.

Forstår vi den verden Gud har satt oss i?

I dette landet er det farligst å være kristen