Å kutte oljeproduksjonen minner meg om noe Jesus sa

Når en teolog og sogneprest argumenter mot oljeleting i Jesu navn, så er det naturlig å tenke at en troende mann som meg bør lytte.

Og lytte prøver jeg på.

I et tilsvar til min lederartikkel skriver Elin Hageman at «verken har vitenskapsfolk eller FNs generalsekretær» står på min side. I tillegg er hun fortsatt like sikker på at Jesus Kristus er imot leting etter nye oljefelt i norsk sokkel.

I tillegg forkynner telemarkspresten at jeg er en fyr som tenker kortsiktig, og hvem ønsker vel være en type som bare begjærer umiddelbar glede og velstand?

Formaningen til tross: Jeg har aldri vært mer for å bygge ut oljefelter i Lofoten/Vesterålen og Barentshavet som jeg er akkurat nå.

Og jeg mener faktisk at det alt i alt er den langsiktig riktige vurdering – både moralsk, politisk og for så vidt teologisk.

Det inkluderer hensynet til klimaet. Eller rettere sagt, det har ingenting å si.

Problemet med hele Hagemans argumentasjon er at hun tenker isolert og snevert. Og ja, kortsiktig.

La meg illustrere poenget med en annen dyd:

Pasifisme eller ikke-vold.

I seg selv er det en vakker tanke å aldri utøve vold, uansett omstendigheter. Men fører det til en bedre verden? Vil familien din eller landet ditt være tryggere – eller et lett offer? Ville Europa kommet bedre ut av verdenskrigene?

La meg ta et annet eksempel: Bistand.

Burde ikke verdens rikeste land gi bort 10 eller 20 prosent til verdens fattigste land? Så enkelt, så greit. Er ikke det prisverdig? Har jeg virkelig fortjent å ha det så mye bedre enn en tilsvarende kar på 38 år i Sør-Sudan, Burundi eller Tsjad?

Problemet er at verden ikke er så enkel. En slik gave burde gjort alle disse tre landene til i-land. Om de hadde lyktes er et annet spørsmål, og det tror jeg ikke jeg trenger å forklare videre. Bistand er vanskelig. Det har Vesten erfart gang etter gang.

Ingenting skjer isolert. At Norge kutter ut oljeproduksjonen, eller i det minste lar være å bygge ut nye felt, høres ut som en nobel handling. Men det er å kaste perler for svin. Det er meningsløst og tilnærmet absurd.

Derfor er det heller ikke vesentlig hva FN eller vitenskapsfolk måte mene om klima – i akkurat dette tilfelle. De tenker isolert.

Problemet er at oljekutt i Norge ikke endrer etterspørselen. Oljenasjoner står i kø for å øke produksjonen dersom prisnivået ikke påvirkes nevneverdig. Nye oljenasjoner som Guyana i det nordøstlige hjørnet av Sør-Amerika har akkurat funnet et helt enormt oljefest utenfor kysten og er klar for å skru på kranen.

Å skru av oljekranen i Norge gir like mye mening som å fylle et helikopter med norske sedler, fly ned til Afrika og åpne luken over de sentralafrikanske stepper.

Det er som at ukrainske soldater skulle møtt russerne med klemmer istedenfor kanoner.

I seg selv er det fint å gi penger. I seg selv er det flott med pasifisme. I seg selv er det fromt å kutte ut oljeproduksjonen.

Dessverre er det bare en kortvarig, god følelse som i beste fall er meningsløs.

I verste fall er det å dolke Ukraina og resten av Europa i ryggen til glede for Vladimir Putin og hans sviktende krigsmaskin.

Ellers vil norsk oljestopp flytte makt over fra Vesten til ustabile og udemokratiske stater. Geopolitisk vil det gjør verden mer utrygg, noe som øker sjansen for krig, noe som igjen vil være krise for planeten – også klimamessig.

Strømprisen vil stige kraftig for alle europeere, noe som vil gå utover de fattigste.

Flere EU-land svarer nå med å øke bruken av kullkraft for å redusere avhengigheten av russisk gass. I Tyskland startet de opp igjen brunkullkraftverk for å dempe behovet for gasskraft fra Russland, skrev E24 i høst.

Kull forurenser langt mer enn olje og gass.

Brunkull, også kalt lignitt, har lavere energitetthet og gir større utslipp enn vanlig kull.

Det er ingen tvil om at Hageman mener vel, og at klimakampen er en av de viktigste spørsmålene i vår tid.

Problemet er at hun reduserer seg selv til en aktivist uten tanke på hva som har reell effekt eller eventuelle skadelige bieffekter.

Det hjelper heller ikke at hun som prest skyver Jesus foran seg som et billig retorisk virkemiddel.