Å stå for det vi tror på
Samtidig som vi etterlyser mer toleranse i storsamfunnet, bør vi spørre om det er nok tålevilje hos kristne.
Opplevelsen av å være misforstått og mistrodd i møte med storsamfunnet kan mange kristne kjenne seg igjen i. «All religion er like ille, særlig kristendom», skrev en selvironisk kristen i sosiale medier for en tid tilbake.
I dagens avis trykker vi et debattinnlegg med tittelen «Skapkristne». Det er skrevet av redaksjonsleder Karl A. Jahr i Korsets Seier og ble publisert på NRK Ytring i helgen. Der tar Jahr utgangspunkt i henvendelser som pinsevennenes ukeavis jevnlig får fra folk som har latt seg intervjue av avisen.
Annonse
Enkelte opplever at det er en belastning å bli assosiert med lavkirkelige og frikirkelige miljøer, ikke minst på arbeidsmarkedet. Slike henvendelser får også vi i Dagen, men vi etterkommer dem ikke. Historien kan ikke forandres. Likevel er det tankevekkende at slikt skjer.
Jahr svarer på en utfordring fra forfatter Arne Berggren som nylig etterlyste flere kristne stemmer i den offentlige debatten. Det er en etterlysning vi slutter oss til.
I et intervju med Dagen i forrige uke påpekte professor Helje Kringlebotn Sødal ved Universitetet i Agder for eksempel at rundt 200.000 nordmenn er tilsluttet konservative lutherske organisasjoner og kirkesamfunn, men de fleste av disse er lite representert i mediene.
Et hederlig unntak er informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband. Gjennom en årrekke har han vært en modig, varm og reflektert stemme for ikke bare sin egen organisasjon, men en stor bredde av konservative kristne.
Flere aktører fra tilsvarende miljøer er også i sekulære medier fra tid til annen, men få har inntatt en tilsvarende posisjon.
Utfordringen med dette er dobbel. På den ene siden er samfunnets toleranse for tradisjonell kristendom tidvis urovekkende lav.
Som nevnte Espen Ottosen skrev på Facebook i går: «Jeg begynner å bli ordentlig lei av politikere - og andre - som ikke tør å kritisere konservativ islam uten å slenge på en helt parallell advarsel mot konservativ kristendom».
Annonse
Også Karl A. Jahr skriver gjenkjennelig om kvalene og motforestillingene kristne kan ha rundt å gå inn i en offentlig eksponert rolle. Det er fullt forståelig at dette ikke er naturlig for alle. Men det burde være aktuelt for flere. Det bør jobbes målrettet med å rekruttere flere slike talenter.
Vi bør nemlig ikke nøye oss med å etterlyse større toleranse fra det sekulære samfunnet. Vi også spørre om vi kristne har tilstrekkelig tåleevne, eller kanskje heller tålevilje, i møte med kritikere og motstandere.
Hvis vi forventer at kristne standpunkter gjennomgående skal bli møtt med jubel fra det store flertallet, har vi lest Bibelen for dårlig. I både Det gamle og Det nye testamente blir Guds budbringere møtt med opposisjon, til dels meget hardhendt sådan.
Nå kan det også skje at kristne skaffer seg fiender ved å opptre usympatisk og dobbeltmoralsk. Det må vi bestrebe oss på å unngå. Men vi må være realistiske. Et klassisk kristent budskap er ikke alltid populært. Frykten for å bli upopulær er høyst menneskelig og dermed aktuell til alle tider.
«Vær ikke redd dem, ellers slår jeg deg med redsel for dem», fikk profeten Jeremia høre da han ble kalt til sitt oppdrag. Men som kristne tror vi at det dreier seg om å formidle sannhet og kjærlighet. Dypest sett er en kristen formidlers oppgaver, også i media, å tjene både Gud og våre medmennesker.
