Å stå utenfor sammen utenfor kirkebygget

Man kan få inntrykk av at det å stå utenfor menighet er nærmest et tabu i kristne kretser. Man får høre at man skal tilhøre en menighet, betale tiende til menigheten, for først da gjør man det som er rett i forhold til Guds ord.

Det handler også om å stå sammen med andre kristne i en tid som denne, og alt det er vel og bra.

Frank Mangs

Men ifølge finlandssvenske evangelisten Frank Mangs (1897-1994), som har hatt den største vekkelsen i Norge de siste hundre årene, er det ikke nødvendigvis det vi skal gjøre for enhver pris.

Mange gode kristne har aldri tilhørt en menighet, men tilhører Guds menighet, som er alle kristne.

Spesielt i dag, nesten tretti år etter at Frank Mangs dro videre, er det et stort spørsmål om han ikke ville bedt oss om å tenke oss om to ganger før vi meldte oss inn i en menighet.

Han sa jo også at enhver organisasjon som ikke er båret fram av, og er grunnet på den åndelige vekkelsen vil aldri bli noe annet enn en menneskelig forening. Det kan virke som mange menigheter er stivnet i dag, og en del også sliter med innbyrdes konflikter eller er preget av tidsånden på en annen måte.

Min gode venn evangelist Geir Johannessen pleier å si at alt for mange i dag er preget av forskansning, eller tilpasning, men at ingen av disse alternativene er rett. I stedet mener han vi skal forholde oss til ordet forvandling.

Frelsens vei

I nyfrelst»-heftet «Frelsens vei», som nå er oversatt til norsk, skrev Frank Mangs:

«Gå inn i den menigheten hvor du kjenner deg mest hjemme – hvor du passer best. Det er bedre å allerede helt fra begynnelsen finne sitt åndelige hjem enn å måtte flytte etter en stund. La ikke noe menneskelig press bestemme hvor du skal ha ditt åndelige hjem. Prat med Gud om saken og bli vis i ditt sinn. Men hvor du enn går med, så bør du også være på vakt mot partiskhet.» ( … )

«Og skulle den åndelige tilstanden være så ille på den plassen du bor, at du ikke kan gå med i en menighet uten å bli smittet av partiskhet, så er det best at du står utenfor alt sammen. For det er naturligvis bedre å være utenfor organisasjonen og gå til himmelen enn å være i den og gå fortapt.»

Skilsmisse

Når man har vandret rundt på møter i flere år ser man kanskje ikke så mye partiskhet, fordi det merker nok mest de som tilhører den menigheten det gjelder, men frykten for å bli en del av et stivnet og dødt fellesskap er lite fristende og kan dessuten være til skade for den som allerede sliter med å bevare sin tro.

Jeg tror det som trengs i dagens sekulære samfunn er at menighetene står mer sammen, mot de krefter som vil nøytralisere og svekke kristendommen. I stedet er inntrykket at vi man samler seg i sine kohorter, og holder seg der.

Jeg vokste opp i et hjem der mine foreldre etter at min mor skilte seg på 70-tallet ble vandrere rundt på forskjellige møter.

Faren min var en gudfryktig og bedende mann hele livet og selv om han de siste tretti årene ikke tilhørte en menighet opplevde jeg han som mitt fremste kristne forbilde. Men faren min var nok også ensom.

Det å bli skilt på 70-tallet som kristen var ikke lett, men også Frank Mangs ble skilt og likt faren min levde han resten av livet alene.

Ensomhet

I dag er mange ensomme. Én million nordmenn lever alene. På sett og vis er også menighetene ensomme i dag, fordi kristendommen er forvandlet til en minoritet. Da er det særlig viktig at kristne står sammen som en menighet, ikke bare i julen.

For å sitere Halldis Moren Vesaas i diktet «Tung tids tale»:

Det heiter ikkje; eg – nå lenger.

Heretter heiter det; vi.