Å være KrF-leder må være Norges verste jobb

Min egen mor og far forenes om troen på Gud.

Lenge forentes de også om politisk parti. De var jo kristne, så selvfølgelig stemte de KrF. Pappa var til og med leder i KrF Lørenskog.

Men å stemme på KrF trenger ikke å bety at man er ideologisk på linje. Der skiller de lag med så godt som alle andre partier.

Her skiller også mamma og pappa lag.

Sistnevnte har alltid betraktet seg som en blå KrFer som jevnlig er oppgitt over slepphendt innvandringspolitikk, blåøyd bistand og generell statlig inngrep.

Mamma derimot frykter økonomisk ujevnhet og at velferdsstaten skal nedbygges.

Den evige konflikten

I motsetning til politiske partier er det heldigvis mer enn politiske standpunkter som forener de to.

Der er naturlig nok KrF mer sårbare. I 2018 kom striden mellom rød og blå side til overflaten.

Konflikten er her fortsatt.

Tro forener. Men i et politisk parti er det først og fremst politikken som forener. Og det er KrFs problem.

Ja, jeg vet at KrF-ideologer som Erik Lunde, som i dag leder Strømmestiftelsen, peker på den politiske tredje vei: Kristendemokratiet.

Problemet er at det er så vanskelig å skille kristendom og kristendemokratiet når Bibelen også er en stor inspirasjon for sistnevnte.

Tro møter ideologi

Jeg er ikke så sikker på at den jevne KrFer er like fortrolig med kristendemokratiet som for eksempel den jevne SVer er med sosialismen.

Her ligger utfordringen som er vrien å overvinne. Personlig tro og ideologi sammenblandes.

Det vil si at de frelste KrF-velgere og -politikere setter sin lit til sine instinkter – gjerne i samspill med sin tro, som de fleste KrFere har.

Bevisst eller ubevisst.

Partiet forener troende, som betyr sprikende politiske meninger. I hvert fall sammenlignet med partier der klart utmeislede ideologier forener.

Seks år er gått siden høyresiden og venstresiden i KrF gikk løs på hverandre.

Det kom ikke ut av ingenting. Buen hadde vært spent i årevis. Dette var trykkokerens forløsning.

Jeg husker min egen far snakke om indre ideologiske motsetninger mellom rødt og blått i KrF Lørenskog mange, mange år tidligere.

Spiser sine ledere

Mens jeg skriver den artikkelen er KrF i krisemøte etterfulgt av at Olaug Bollestad går av som partileder. En drøy uke tidligere avslørte Dagen maktkamp og mistillit i KrF-ledelsen, som skal ha pågått en stund – blant annet mellom Bollestad og nestleder Dag Inge Ulstein.

Selv om de sto på hver sin side i 2018 virker ikke lederstriden i august 2024 særlig ideologisk.

Men konflikt avler konflikt. Motsetninger blir kultur.

På NRK Nyhetsmorgen torsdag uttalte tidligere KrF-politiker og Vårt Land-redaktør Åshild Mathisen at KrF er «det mest brutale partiet».

– Det er harde kamper. KrF må være et av partiene som er mest brutale når det gjelder maktkamp. De spiser sine politiske ledere, sa hun, og la til:

– Det virker koselig, men selv om det lukter vafler og alle smiler, er det sterke rivninger, og de har blitt enda sterkere de siste årene.

Umulige lederkrav

Suksessen KrF hadde på slutten av 90-tallet skjulte sprekkene. Så ble flo til fjære. Sprekkene kom til overflaten. Fjære forble fjære.

Cocktailen av KrF-velgerens naturlige inderlighet og sterk overbevisning sammen med manglende ideologisk forankring er krutt.

Sper du på litt protestantisk individualisme, så smeller det.

Ideologisk serverer KrF noe unikt og et nødvendig korrektiv i norsk politikk. Men nå er jeg redd det er over.

Å samle dette partiet under en fane krever nærmest guddommelige lederegenskaper.

Tidligere i august hintet Vårt Land-kommentator Emil André Erstad til at Dag Inge Ulstein er KrFs Messias.

Tillat meg å tvile.