Å være rik kan bli dyrt i lengden

Jeg er en ganske gnien fyr.

Eller, nå er jeg kanskje litt hard mot meg selv.

Det som er helt sikkert, er at jeg var en temmelig gnien unge.

Om jeg fikk godteri, så spiste jeg opp alt så fort jeg kunne. Da kunne ingen trygle eller rappe godteri fra meg.

Andre ganger sparte jeg godteriet, men da gjemte jeg alt. Ingen kunne da trygle eller rappe godteri fra meg.

På internatskolen Kvitsund videregående skole ga jeg aldri fra meg grandiosastykker, selv om jeg hadde spist meg mett. Nei, jeg solgte de resterende stykkene bit for bit til høystbydende og gjorde en grei fortjeneste – i tillegg til å bli mett.

Kort og godt, som ung spiste jeg Grandiosa med profitt.

I dag kan venner fra både ungdomsskolen og videregående fortelle en bråte med historier om hvordan jeg nærmest rensket mine nærmeste for penger. Jeg var en kremmer – men ikke profesjonelt, bare privat.

Da både jeg og min tro modnet og ble voksen, var gnienheten noe av det første jeg så – og måtte ta tak i.

Det pinligste er at jeg til tross for alt dette ikke er så flink med penger. Så her finnes det ingen goder.

Med dette blikket leste jeg med interesse ukens KS der Marie Veggeland forteller at deres familie bevisst valgte å gå fra et liv i overflod på Oslos beste vestkant til trange, karrige kår på Jæren.

Der lever hele familien på én lønning. En prestelønning.

Det fascinerende er at både Veggeland og jeg trengte å ta et oppgjør med måten vi forholdt oss til penger på – fra to helt ulike utgangspunkt.

– Jeg ville vi skulle bo et sted der det harde arbeidet til de som levde før oss er synlig, der ting er laget for hånd, for å vare i generasjoner, forteller hun.

Ropstads mulige blindsone

For min del måtte jeg starte med å gi med autotrekk, så jeg slapp aktivt å gi så ofte. Det ble for tøft med det første. Men det kom seg etter hvert.

Kort sagt, når Bibelen forteller at kjærligheten til penger er roten til alt ondt, så er det meget sterke ord.

Den fortsetter med å fortelle oss at «du skal pålegge dem som er rike i denne verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud, han som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk» (1 Tim 6,17).

Det inkluderer åpenbart en prestelønning.