Angår forfølgelsen meg?

De siste årene har det vært en dramatisk økning av trosforfølgelse, og kristne er de som i sterkest grad utsettes for dette. Angår dette meg?

Da jeg vokste opp på slutten av 60-tallet rullet plutselig bilder fra Biafrakrigen i Nigeria over skjermen. Krigen som varte i to og et halvt år krevde opp imot 2 millioner liv. Bildene på svart/hvit tv-en viste barn med store mager som følge av sult.

Bildene gjorde et enormt inntrykk. Det var denne sultkatastrofen som vekket det norske folk og gjorde blant annet Kirkens Nødhjelp til en betydelig humanitær aktør.

Siden den gang har millioner av lignende bilder strømmet imot oss. Og sannheten er vel at vi har bleknet en del med årene hva inntrykk angår. Vi blir foret med så mye nød at vi blir immune!

Vi lever og utøver vår tro i en fredelig krok av verden, samtidig som hver niende kristne person på kloden forfølges for sin tro. I henhold til Open Doors ble 4.136 kristne drept for sin tro i 2018. Altså; hver dag blir 11 kristne drept for sin tro på Jesus. Angår dette meg?

Forfølgelsen blir mer brutal, og gjelder flere og flere land. I India øker forfølgelsen dramatisk, Nord-Korea er fortsatt verstingen i klassen, og i flere land i Midtøsten er de kristne i ferd med å bli utryddet. Kina hoppet fra 43. plass til 27. plass fra 2018 til 2019 på World Watch

List, som er en oversikt over hvor kristne blir forfulgt. Angår dette meg?

De to siste ti-årene har jeg fått tjene blant kristne som forfølges for sin tro. Jeg har nære venner som har blitt arrestert, fengslet uten dom, torturert både psykisk og fysisk og som daglig opplever press fra myndigheten.

Det som både fasinerer meg, imponerer meg og griper meg, er at dette ikke stopper dem i deres iver etter å nå sine landsmenn med evangeliet.

Et spørsmål jeg ofte får fra disse vennene mine er: «Vet de kristne i Vesten om oss?» Ja, vi gjør jo det, men hva så? Hva gjør denne kunnskapen med oss?

Det har i media vært mye fokus på selvmord de siste ukene, og vi rystes over at det i Norge hver dag utføres to selvmord. Vi rystes med rette.

Hva med de 11 kristne som hver dag drepes for sin tro? Ryster det oss? Angår dette meg?

Ja – det angår meg og det angår Guds kropp på denne kloden og i vårt land. Bibelen er klar på hvordan vi skal forholde oss til dette:

Hebr 13,3: «Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.»

1 Kor 12,26: «For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.»

Første del av verset i Korinterne er litt vrient, men den siste delen liker vi. Vi fryder oss når en kristen blir hedret, ikke minst så vi det da vi de to siste årene har sett at to av «våre» har fått Nobels fredspris…

Det er kanskje ikke så mye vi kan få gjort rent praktisk, men vi kan be! Og med troen på en Gud som både hører og svarer, så er dette viktigere og mer virkningsfullt enn vi kanskje forstår.

Kristne lider, tortureres og dør. Imens sukker vi over «hvor vanskelig alt er blitt», gremmes over sangstilen i kirkene våre vi ikke liker så godt og at ting ikke lenger er som de var. Sannheten er vel at vi som bor her i nord virkelig har vunnet «Lotto-gevinsten».

Joda – vi har nok vårt å stri med. Vi skal absolutt ikke være likegyldige overfor utfordringer i eget land og iblant de vi fysisk omgås, men jeg oppfordrer:

La 2020 bli et år hvor vi som Guds kropp i Norge står sammen med de som lider for sin tro på vår felles frelser og Herre, Jesus Kristus, og ta deres lidelse til våre hjerter.