Angsten stjal Saras tenåringsliv

Sara kommer feiende inn på kaféen i Arendal sentrum med rak rygg og et strålende smil. Hun rekker meg hånden og presenterer seg med et fast håndtrykk.

Det er vanskelig å tenke seg at jenta foran meg bare for noen år siden verken turte å gå ut av døra hjemmefra eller ha folk på besøk.

Hun har akkurat avsluttet videregående skole, har tre ekstrajobber, og til høsten flytter hun til Kristiansand for å gå på bibelskole, noe hun gleder seg enormt til.

Det er ikke lenge siden at å flytte hjemmefra og etablere seg alene i en ny by, var helt utenkelig for 20-åringen.

Angsten tok over

– Jeg led av ekstrem og invalidiserende angst. Den tok over livet mitt, forklarer Sara, mens hun smaker på iskaffen med karamell. Det er en god og varm sommerdag nede på brygga i Arendal. Hun setter seg godt til rette og begynner å fortelle.

Angsten, som begynte så smått å gjøre seg gjeldende i første klasse på barneskolen, skulle holde den unge jenta i et jerngrep gjennom hele barndomstiden og tenårene.

– Det startet med at jeg var redd i friminuttene på skolen og gjerne ville ha en voksen i nærheten. Så ble det verre, med flere angstanfall om dagen. Det hendte at mamma måtte hente meg hjem fra skolen tre ganger i uka, forteller Sara.

Hun var livredd for gym på skolen, for hvis hun presset seg litt ekstra fikk hun panikk for å bli syk.

Femte klasse husker Sara som den perioden alt ble enda verre. Hun var nesten aldri ute av huset, bortsett fra de gangene hun turte å gå på skolen. Da måtte moren kjøre henne. Hun hadde aldri besøk hjemme.

– Livet mitt besto av å være redd og isolere meg hjemme. Det begrenset livet mitt ekstremt. Jeg var redd for å kjøre både bil og buss.

For den unge jenta var det en stor seier hvis hun en og annen gang turte å bli med noen venner ut. Som regel endte det med at hun måtte gå tidlig hjem igjen. Angsten var for overmannende.

Satt bare hjemme

– Det gikk også ut over relasjonene mine. Det er ikke normalt at en tenåring bare sitter hjemme, sier Sara.

– Jeg ble redd for mat, jeg var redd for det meste, og det gjorde jo at jeg slet i sosiale sammenhenger. Jeg så kun på andre mennesker som en smittekilde.

Egentlig hadde hun gledet seg til å begynne på videregående skole. Det skulle bli en ny start. Hun skulle prøve å skjule angsten så godt hun kunne.

I stedet ble hun mobbet.

– Da ble jeg veldig usikker på meg selv. I tillegg til å være så redd for å bli syk, fikk jeg tvangstanker, som å vaske hendene 30 ganger om dagen.

Løgntanker om at hun ikke var bra nok, kom i tillegg til angsten.

– Jeg skjønte ikke hvordan noen kunne være glad i meg, eller at vennene mine orket å være sammen med meg, forteller Sara.

Til slutt var hun desperat. All slags behandling var prøvd og undersøkelser gjort.

Prøvde alt

Hun ble fulgt opp av helsesøster på skolen, gikk til ulike psykologer, og gikk til samtaler på Familieklinikken i Arendal, avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) Men angsten var der likevel.

Selv er Sara usikker på hva angstlidelsene hennes skyldes. I familien hadde de en psykisk syk, og som barn følte hun at det var utrygt å ha denne lidelsen rundt seg. Hun fikk også glutenallergi da hun gikk i første klasse, og frykten for å få vondt i magen, ble til angst. Årsakene kan være sammensatt.

– Det opplevdes som smerter i magen og kvalme, men som barn er det ikke så enkelt å koble at fysiske smerter og følelser henger sammen, reflekterer Sara.

Et nytt vennskap

Det var midt i den aller tøffeste tiden at Sara møtte sin nye venninne, Andrea Sofia Naglestad. Hun var en kristen og tilhørte pinsekirken Filadelfia, Arendal.

– Hun var så flink til å snakke åpent om troen sin til folk, sier Sara.

– Hun så nok at jeg slet en del, så hun begynte å snakke med meg også om Gud og Jesus, og inviterte meg med på ungdomsmøte.

Andrea fortalte Sara at Jesus kan hjelpe med alt og at det er håp hos Han.

– Jeg tenkte at jeg har prøvd alt, men angsten går ikke vekk. Så jeg kan jo gi det en sjanse.

Sara har ikke vokst opp i et kristent hjem, så hun visste ikke noe særlig om evangeliet fra før. Men hun merket at Andrea hadde noe trygt med seg som hun ikke kunne forklare.

Desperat etter håp

– Jeg var jo desperat etter håp og noe som kunne gjøre at jeg ble kvitt angsten. For noen blir sykdommen tryggheten deres, men jeg ville absolutt ikke ha slik, forklarer Sara.

Hennes aller største frykt var å måtte bare bo hjemme resten av livet og ikke få til noe med livet sitt.

– Det var som jeg forsto at dette er verdt et forsøk, sier hun stille.

20 åringen famler for første gang med ordene når hun skal beskrive hva som møtte henne innenfor dørene til Filadelfia kvelden hun ble med Andrea på møte første gang.

– Da vi åpnet døra var foajeen full av ungdommer, og en ubeskrivelig atmosfære traff meg rett i hjertet, forteller Sara.

Før hun visste ordet av det kom tre jenter bort til henne og introduserte seg.

– De viste meg at de var genuint opptatt av å bli kjent med meg og at jeg skulle føle meg hjemme.

For Sara, som vanligvis følte på at ingen orket å være sammen med henne, i tilfelle bare av medlidenhet, var det å bli inkludert og ønsket, en fantastisk opplevelse.

Sammen med sine nye bekjente i kirken satte hun seg i benkeraden, og under talen kjente hun at alt som ble sagt var rett til henne.

– Midt blant folk jeg ikke kjente satt jeg og hylgrinte.

Teksten var fra Matteus i Bibelen kapittel 11 og vers 28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile». Det var akkurat det Sara trengte å høre.

Tok imot Jesus

Etter møtet snakket Sara med pastoren, og da han spurte om hun ville ta imot Jesus, svarte hun ja.

– Jeg hadde egentlig ikke peiling, men jeg følte at dette skulle jeg gjøre, så fikk jeg heller finne ut av resten etter hvert, sier Sara og smiler lykkelig over det spontane valget hun tok den kvelden

I begynnelsen var det ungdomsmiljøet og godheten hun opplevde fra sine nye venner, som tiltrakk henne mest. Hun gled rett inn i en god vennegjeng. Menigheten ble hennes nye fristed.

Hun la merke til at pastoren husket navnet hennes neste gang hun kom. Folk sendte meldinger for å ønske henne velkommen i ungdomsgjengen.

«Du må komme tilbake, vi likte deg så godt», skrev de.

– Det hadde de jo ikke trengt å gjøre, men de ordene gjorde noe med meg, forklarer Sara.

På møtene lærte hun mer om Jesus. Den nye bestevenninnen Andrea var også flink til å forklare henne om den nye troen, slik at hun ble kjent med hvem Jesus var.

– De ga meg de trygge rammene som jeg trengte for å tørre å være med på ting, forklarer Sara.

Det tok ikke lang tid før Saras mamma merket forandringen hos datteren. «Dette stedet har reddet deg. Nå er du min Sara igjen» sa hun til datteren.

Fra løgn til sannhet

Den unge arendalsjenta begynte å elske å gå på møter, og synes alle talene var rett til henne. Sakte, men sikkert opplevde hun at undervisningen stakk hull på alle depresjonene og alle løgnene hun opplevde hadde styrte henne i så lang tid. For eksempel om at hun ikke var noe verdt.

– De ble erstattet med sannheten om hvem jeg er i Jesus, sier Sara.

– Det var en lang prosess. Gud måtte bruke lang tid til å åpne meg nok til å se at det var mulig å bli frisk.

Hun hørte vitnesbyrd om andre helbredelser og ble stadig mer sikker på at Gud kunne gjøre det samme for henne.

Men først ble det dåp.

– Pastoren sa så fint at ved dåpen setter man en dato for det gamle livets slutt, og at det nye livet med Jesus starter. «Da kan ikke det gamle plage deg mer», sa han. Da fikk jeg for meg at ved å døpe meg ville jeg starte helbredelsesprosessen.

2. februar 2020 lot Sara seg døpe i Filadelfiakirken i Arendal, og det var bestevenninnen Andrea som døpte henne.

– Det var sterkt, sier Sara.

Ikke lenge etter sto Sara i benkeraden og sang lovsanger, da en ekstrem følelse av fred kom over henne.

Fylt av fred

– Plutselig kjente jeg at jeg ikke var redd lenger. Jeg klarte ikke å komme på noe å være redd for, eller noe negativt om meg selv. Blir jeg helbredet nå? spurte jeg meg selv.

– Jeg var vant til å alltid være urolig. Jeg greide aldri å sitte helt i ro, for uroen måtte liksom få et utløp. Men nå kjente jeg bare fred. Der og da bestemte jeg meg for å tro at Gud hadde helbredet meg.

Freden som fylte henne varte en uke, en måned, to måneder. Nå har det gått to år siden denne opplevelsen. Folk som kjenner Sara kan bevitne at hun er helt forandret. Både psykiateren hennes og barndomsvenner har kommentert forandringen.

– Det var så stort for meg den dagen jeg skjønte at Jesus har allerede tatt angsten min og alt som er vondt med seg på korset, slik at jeg skal få slippe, sier hun i dag.

– Nå kan jeg gjøre ting jeg aldri turte før, som å ta en tur til Oslo med venninner, dra på hytteturer, ting som andre 20-åringer kan. Det er kanskje helt vanlig for andre, men for meg er det helt utrolig.

Sara elsker å snakke om det som har skjedd med henne. Hver gang blir det en påminnelse om hvor bra hun har det. At å ha det godt er den nye normalen.

– Jeg vil aldri slutte å takke Gud for hva han har gjort for meg, sier hun.

Den glade 20-åringen fortsetter å gjøre ting hun ikke turte før, som å synge i lovsangsteamet i menigheten, lede og tale på et ungdomsmøte og være tentroleder.

– Jeg har alltid hatt sceneskrekk, men jeg elsker å synge og føler at Gud bruker meg til det.

Vi se andre bli fri

Hun vil også gjerne dele med andre det hun har opplevd, særlig med barn og unge. Når hun forteller historien sin kommer også spørsmålene om troen. Da er det lettere å fortelle om Jesus, synes Sara.

– Kanskje jeg gjennom min historie kan være med og sette andre mennesker fri. Gud står alltid med utstrakte armer, men en må velge å gå inn i det selv. Jeg ville bli frisk, og da gjorde Han det.

Til høsten sprenger Sara enda noen rammer. Hun flytter til Kristiansand for å gå på bibelskole, og skal bo på hybel der sammen med en venninne.

– Jeg som aldri har reist, fløyet eller bodd for meg selv. Nå vet jeg at bibelskoleåret blant annet inneholder reiser til andre land. Jeg kommer til å oppleve ting jeg har gått glipp av til nå. Det bare viser hva Gud har gjort i livet mitt.

Sara har bedt Gud om å bruke henne til det Han vil. Hun håper at hun i framtiden skal få muligheter til å snakke mye om hvordan Gud hjalp henne ut av et liv av angst og frykt, til en hverdag med fred og indre ro.