Anna (23) og Anne (57) er perlevenner

Tåke og duskregn fyller den kjølige luften utenfor Oslofjord Convention Center i Stokke i Vestfold. Anna Bigirimana (23) rekker hånden til Anne Gustavsen (57) og hjelper henne opp et trappetrinn på det snøglatte føret. De er som mor og datter. Men hudfargen avslører dem. Anna er fra Burundi, Anne er fra Norge. De siste tre årene har det likevel vokst frem en en helt spesiell relasjon mellom de to, en relasjon som så umulig ut.

– Første gang jeg virkelig så henne, stod hun i døren og ønsket besøkende velkommen i menigheten Intro Drammen, forteller Gustavsen.

Hun er mest kjent som redaktør og daglig leder i avisen Korsets Seier. Færre kjenner til den omsorgen hun føler for de som er yngre. Redaktøren er en lavmælt kvinne. Hun har aldri vært gift ­eller hatt barn.

– Jeg er ikke en veldig utadrettet person. Men da jeg så Anna, opplevde jeg at Gud talte til meg om å bli en støtte for henne. Så jeg inviterte henne på middag, forteller Gustavsen.

Men å bli bedre kjent med den 34 år yngre kvinnen, viste seg å bli en større utfordring enn det Gustavsen hadde sett for seg.

– Noen unge mennesker søker voksenkontakt. Slik var det ikke med Anna, forteller Gustavsen.

Visste ikke om savn

Den unge kvinnen fra Burundi hadde vokst opp med et stort savn etter omsorg.

– Men jeg var ikke egentlig klar over det, forteller Bigirimana.

– I den kulturen hvor jeg kommer fra, er det ikke vanlig med nære relasjoner mellom foreldre og barn. Jeg vokste opp med fire søsken, hvor jeg var nest eldst. Det innebar at jeg måtte ta ansvar for de yngre. Dessuten var pappa pastor, og han reiste hele tiden, forteller Bigirimana.

Farens pastorjobb innebar også mye flytting.

– Vi bodde aldri lenger enn to år på samme sted.

Dermed lærte Bigirimana seg å beskytte seg selv mot vennskap.

– De ble uansett brutt fordi vi måtte flytte til neste sted. Det orket jeg ikke, forteller 23-åringen.

Stakk av

Da hun kom til Norge i 2003, hadde pappaen stukket av, og mamma var etterlatt med en stor barneflokk.

– Min mor var 100 prosent til stede, men hun klarte ikke å gi oppmerksomhet til alle barna, forklarer Bigirimana.

Da den den unge kvinnen ble invitert på middag hos Anne Gustavsen, syntes hun det først var litt rart.

– Jeg kjente jo ikke denne damen som inviterte meg. Men jeg takket ja. Jeg tenkte at det sikkert ikke ble noe mer enn en middag, forteller hun.

Kronglete start

– Det var en kronglete start på relasjonen, forteller Gustavsen.

Hun skjønte at Bigirimana trengte omsorg og nærhet, men forstod samtidig at det var vanskelig for henne å ta imot det. Hun hjalp den unge kvinnen med flyttelasset da hun begynte på bibelskole på Fjellhaug.

– Jeg fikk god kontakt, men så skjøv hun meg bort igjen. Jeg ga meg ikke. Jeg opplevde at Gud ville noe mer med dette. Jeg skjønte at det ville ta tid å få tillit, forteller Gustavsen.

Overveldende

Siden Bigirimana ikke fikk så mye hjelp hjemmefra, stilte Gustavsen opp for henne i mange praktiske ting.

– Hun har øvelseskjørt med meg, kjøpt mat, laget mat, dratt på handletur sammen med meg, hjulpet meg til å sette opp budsjett og lært meg å spare, forteller 23-åringen.

Men omsorgen fra Gustavsen ble overveldende for Bigirimana.

– Jeg følte at hun skjemte meg bort. Jeg hadde vokst opp med at det var jeg som skulle ta ansvar for andre, og det var vanskelig for meg å ta imot, forteller 23-åringen.

Hun ba til Gud og sa:

– Hvis dette er din måte å vise omsorg for meg på, så hjelp meg til å ta imot.

Svaret på bønnen kom under et besøk hos besteforeldrene i USA.

Bønnesvaret

Besteforeldrene til 23-åringen hadde bodd i USA siden 2010.

– Da vi dro for å besøke dem, hadde vi ikke sett dem på 17 år, forteller Bigirimana.

Bestefaren fortalte at de hadde bedt om at familien Bigirimana skulle finne venner, og spesielt en person som kunne hjelpe mammaen med alle barna.

– Da vi hørte dette satt vi med tårer i øynene. Anne har blitt et bønnesvar for oss som familie. Jeg i min stolthet og svakhet våget ikke å ta imot. Men bestefars ord bekreftet at denne omsorgen kom fra Gud. Da tenkte jeg, hun dama her blir hos oss. Det har gjort at forholdet har blitt enda bedre. Nå er jeg trygg på relasjonen. Det er helt sykt hvordan Gud har besvart bønnen, sier 23-åringen.

Sosionom

Nå er Bigirimana i gang med sosionom-utdanning. Dessuten jobber hun som ungdomsleder i pinsemenigheten i Mjøndalen.

– Tidligere våget hun ikke å prate foran folk. Nå synger hun, preker, og leder ungdommene helt elegant. Det er virkelig verdt alt. Hun blomstrer i det Gud har lagt ned i henne, sier Gustavsen.

– Jeg ønsker å bruke gavene mine i kirken, men også i samfunnet. Den omsorgen jeg har fått vil jeg gi videre til andre som sosionom, sier Bigirimana.

– Jeg er jo singel, og har mye tid å bruke på andre. Men jeg får alltid mer tilbake enn jeg gir, sier Gustavsen.

– Nei, det gjør du ikke, kontrer, Bigirimana.

Og så ler de sammen.