Anna (38) sa opp fast jobb i Bergen for å følge kallet til Finnmark

– Wow! Dette var utrolig gøy.

Anna Melkeråen (38) smiler bredt mens hun børster bort rimet som har farget deler av håret hennes hvitt etter flere kilometer på hundeslede i 17 minusgrader.

Sammen med et knippe andre medlemmer av psykologforeningen har hun kombinert dagens styremøte med hundekjøring, like utenfor Karasjok i Finnmark hvor hun bor.

Melkeråen klapper kjærlig på en av hundene som nå får seg en velfortjent hvil.

– Du bare glir nedover den islagte elva og ser opp mot den ville naturen rundt deg mens hundene springer i front. Nei, det er virkelig helt fantastisk her oppe, sier rogalendingen.

For fem år siden bodde hun i Bergen og jobbet som psykolog. Da hun skulle i et års praksis falt valget på Karasjok. Men i stedet for å vende tilbake til det trygge livet i vestlandshovedstaden, dro Melkeråen opp ankeret og valgte å fortsatt holde sin satte kurs nordover.

– Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Finnmark. Og jeg merker at Gud bryr seg om folket. Å bo her og føle at jeg står midt i Guds plan er så meningsfullt, sier hun.

Født i Finnmark

Anna Melkeråen vokste opp i Haugesund i en kristen familie. Men de fire første årene av livet hennes ble tilbrakt i Hammerfest i Finnmark, hvor moren på den tiden jobbet som sykepleier i samemisjonen og faren som lærer.

– Jeg husker den flotte naturen har et minne om at vi dro på en sopptur, forteller Melkeråen.

Hun har levert hundespannet og trukket inn i en av de små hyttene som de besøkende kan varme seg i. Veggene er dekorert med treutskjæringer, reinhorn og dyreskinn.

I likhet med hennes seks søsken gikk Melkeråen som ung jente med foreldrene i statskirken i Haugesund. I hjemmet ba de for maten, holdt andaktsstunder og sang kristne sanger sammen som familie.

– Gud ble en del av hverdagen vår, ikke bare på søndagene. Foreldrene mine var forbilledlige i måten de gikk foran som gode, kristne eksempler for oss barna, sier Melkeråen.

Da hun var 14 år, ble faren pastor i en frimenighet i byen.

Anna, som hadde et musikalsk talent både som sanger og pianist, ble lovsangsleder. En rolle hun trivdes mer og mer med.

Så glad i musikk var hun, at hun begynte på musikklinje på videregående.

Men hun grublet lenge på hva hun skulle gjøre videre i livet.

Moren visste råd

Den musikalske tenåringen visste at hun ville jobbe innen helse, men verken lege- eller sykepleieryrket fristet. En samtale med moren, tente en gnist i henne.

– Du kan bli psykolog, sa hun. Det kjente jeg med en gang appellerte til meg, forteller Melkeråen.

Hun reiste til Bergen for å studere og etter at hun hadde tatt grunnfaget tok hun et år på disippeltreningsskolen DTS i Australia. Et spørsmål hun gjennomgående stilte til Gud i bønn var:

«Hva betyr det å leve hundre prosent for deg?».

Holdt på å vrake studiene

Melkeråen visste at psykologistudiene ventet på henne i Bergen, men kjente at Gud utfordret henne gjennom året til å oppgi studiet til fordel for å bli misjonær.

Så overbevist var hun, at hun på flyet hjem til Norge hadde bestemt seg for å ofre alle de gode karakterene hun hadde jobbet så hardt for på skolen.

– Det var da Gud talte til meg igjen, forteller Melkeråen.

Arild (75) er «den gode hyrde»

Da hun leste i Bibelen på flyet, kom hun over historien om Abraham og sønnen Isak.

Abraham ble befalt av Gud til å ofre sin egen sønn på fjellet Moria. Idet faren var i ferd med å kaste sønnen på bålet, kom en Herrens engel til syne. Engelen stoppet Abraham og ba ham ofre en vær i stedet for Isak. Abraham hadde vist tilstrekkelig at han fryktet Gud og ble møtt med rettferdighet, står det i Bibelen.

– Uten sammenligning for øvrig, følte jeg som at mine studier var som Isak. At jeg leste nettopp denne historien på flyet var for meg et tegn på at jeg var villig til å gi hundre prosent for Gud, men kunne fortsette med den karrieren jeg hadde sett for meg, forteller Melkeråen.

Ville ut av den kristne bobla

I Bergen var Anna Melkeråen en del av det hun kaller et trygt, kristent miljø med et flott lovsangsarbeid. Spesielt trekker hun fram den gode kulturen mellom de ulike kirkene i byen.

– Vi var en liten gjeng på tvers av kirker som startet et bønnehus hvor vi ba og lovsang sammen. Det fine er at dette bønnehuset lever fremdeles den dag i dag, sier hun med et smil.

– Hvis du trivdes så godt i Bergen, hvorfor ble du ikke bare boende der?

Kirkeklokken som sprakk – og andre historier om kirker på kysten

– Alle har vi et kall til å utgjøre en forskjell. Jeg følte nok at jeg ikke ville forbli i en trygg, kristen boble, men heller bruke min utdannelse og talenter et annet sted det var større behov for meg.

Under et besøk i pinsemenigheten i Karasjok, sammen med moren og faren som på den tiden hadde flyttet nordover for å starte ungdomsarbeid i Hammerfest, opplevde Melkeråen på nytt en stemme hun mente var fra Gud.

«Dette kommer til å bli din lokale menighet i en periode».

Anna Melkeråen var på utkikk etter arbeidsplass på denne tiden og fant en mulighet hos Finnmarksklinikken i Karasjok.

– Venninnene mine syntes jeg var litt sprø som skulle flytte så langt nord alene. Og personlig hadde jeg aldri trodd jeg skulle flytte tilbake hit i voksen alder, sier hun.

Puben i Finnmark som ble til et menighetshus

Lærte om samisk kultur og språk

Karasjok ligger i Sameland, eller Sápmi, som strekker seg over de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland, samt helt vest i Russland.

Da Anna Melkeråen først ankom Karasjok, var det mye om den samiske kulturen hun ikke var klar over. Men hun bestemte seg tidlig både for å lære språket og lytte til lokalbefolkningens historier.

– Jeg mener helt ærlig samisk er det fineste språket som finnes. Det er en stor glede og ære å lære det. Når man tenker på historien med fornorskning og undertrykkelse, er det godt å kunne vise en motsatt holdning. Det merker jeg folk setter pris på, sier hun.

– Hvordan vil du beskrive menneskene her?

– Veldig jordnære. Og med en rolig tilnærming til livet og tiden. «Áigi ii mana- dat boahtá». Tiden drar ikke, den kommer. Det synes jeg er en fin innstilling i kontrast til det jaget og stresset mange andre samfunn drives av.

Et åndelig folk

I april er det fem år siden Anna Melkeråen flyttet til Karasjok.

– Da praksisåret gikk mot slutten tenkte jeg at jeg ikke kunne dra. Jeg hadde jo akkurat begynt, følte jeg. Og jeg merket at jeg lærte mer og mer for hver uke som gikk.

At hun sa opp sin faste jobb i Bergen og brøt alle lenker til vestlandshovedstaden, har hun ikke angret på.

– Mange har en gudstro her oppe, og respekten for kirken synes jeg er sterkere her enn sørpå. Så jeg mener mulighetene for evangeliet er stor, sier Melkeråen.

– Hvordan kommuniserer du evangeliet i møte med samisk tro?

– Først lytter jeg. Misjon har vært et negativt ladet ord her, så det gjelder å vise at man ikke er kommet for å rakke ned på kulturen. Tvert imot tror jeg Gud er glad i kulturen og at han har gitt oss to ører og én munn av en grunn.

– Og hva har du lært av å lytte?

– At samer har en stor respekt for skaperverket. Det er noe som forener dem med oss kristne. Sammenhengen mellom menneskers åndelige liv og naturen er noe som går igjen, både hos samene og i Bibelen. En kløft derimot er at man i den samiske tro ofte forholder seg til flere guder, og da er det viktig å vise at for meg finnes det kun én Gud, Jesus, som er veien, sannheten og livet.

– Hvordan reagerer de på det?

– Det er forskjellig, uten å skulle gå for mye i detalj. Men det viktige er å kommunisere Guds kjærlighet og nåde, at vi ikke trenger å frykte eller ofre noe for å motta denne kjærligheten og nåden, er noe som har mye kraft. Det holder at vi tror på Jesus og inviterer Ham inn i hjertet.

Hans-Jørgen (67) var fortapt i rus: – Legene ga meg tre måneder igjen å leve

– Hvordan opplever du det åndelige?

– Iblant kan det være tungt, men også bra fordi jeg vokser mye på å møte motstand. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt sa: «Rolig sjø gjør ikke en god seiler», og sånn tror jeg det er for oss kristne også. Vi må ut av komfortsonen for å vokse og nå flere for Gud, sier Melkeråen.

Håper på selskap

Selv om hun synes tilværelsen i Finnmark er svært givende, legger ikke Melkeråen skjul på at det å være en kristen i Norges nordligste fylke også kan være krevende.

– Man kan føle seg alene her oppe, og da er det viktig å være sammen med venner som også tror. Om ikke lenge skal vi ha en bønn- og vekkelseskonferanse i Honningsvåg. Slike samlinger er veldig viktig for fellesskapet mellom kristne i Nord-Norge. Jeg brenner virkelig for at flere skal kunne se hvor meningsfullt det er å bo og leve her.

– Hva ber dere om for fremtiden?

– At Gud må sende arbeidere hit. I menigheten vår ber vi spesielt om mennesker som har et hjerte for barn og ungdom. De er fremtiden. Som psykolog ser jeg hvor viktig det er for unge mennesker å ha en trygghet i livet. Jeg tror at hvis vi kan løfte opp navnet Jesus som et anker for barn og unge, vil det gjøre underverker, sier rogalendingen.

Ikke ferdig med Finnmark

Anna Melkeråen trives i Karasjok og gleder seg til å se hva fremtiden vil bringe.

– Jeg sa først til Gud at jeg skulle være i Karasjok i ett år, men så ble det bare flere. Og jeg kjenner meg fortsatt ikke ferdig med Nord-Norge. Jeg vil nok fortsette å leve her.

Klokka nærmer seg 13 og mørket har allerede begynt å senke seg utenfor hytta. Anna Melkeråen skal straks tilbake til kontoret på Sámi klinihkka.

Psykologen og lovsangslederen har vendt seg til mørketiden og velger å se lyst på de utfordringene som finnes i Finnmark.

Folketallet øker i alle fylker unntatt Nord-Norge

– Vi er kalt til å være et lys i mørket. Dessuten tror jeg den tryggeste plassen å være i livet er å være midt i Guds plan. Der er jeg nå. Noen ganger seiler vi likevel jeg på stormfullt hav, men vi blir også da bedre seilere av det, sier hun og legger til:

– Jeg har gått på bibelskole ulike steder i mitt liv, men opplever at jeg nå får «gå» på den beste bibelskole hver dag her i Finnmark.