Anne ba barnevernet om å ta barna hennes

Denne saken ble publisert i mars i år, og er en av Dagens mest leste saker i 2022.

Anne Katrine Rugland (38) tror ikke hun noen gang kommer til å bli fulltidsmor igjen. Likevel mener hun historien hennes er en fortelling om håp til alle utmattede foreldre, hvis de tør å be om hjelp før det er for sent.

Derfor går foreldre selv til barnevernet

Omtrent åtte prosent av alle henvendelser barnevernstjenesten får om omsorgsovertakelse kommer fra foreldrene selv. I 2020 mottok barnevernstjenesten 4 723 meldinger fra foreldre om egne barn.

Det viser tall Dagen har fått tilgang til fra Barne- ungdoms, – og familiedirektoratet (Bufdir).

Det er særlig fire årsaker til at foreldre selv ber barnevernet ta over omsorgen for barna:

– Foreldres psykiske problemer eller lidelser.

– Foreldres rusmisbruk.

– Barnets atferd.

– Barnets psykiske problemer eller lidelser.

Omtrent to tredjedeler av meldingene har det til felles at det er bekymringer som har bygget seg opp over tid. Årsakene til bekymringene er sammensatte, ifølge divisjonsdirektør Kjetil Ostling i Bufdir.

Slik var det også for Anne Katrine Rugland.

Dagen da livet aldri ble det samme

En sensommerdag i 2012 gikk Rugland for å være en småsliten alenemor, med ansvar for en pleietrengende sjuåring og en nyfødt baby, til selv å bli pleietrengende.

– Det var som å stupe utfor en klippe med hodet først, minnes Anne Katrine Rugland.

Hun ristet og skalv, svettet, verket i muskler og ledd og hadde kraftig hodeverk.

– Utmattelsen var nærmest invalidiserende, men jeg var mor til to. Det er kanskje det største og viktigste ansvaret et menneske kan ha, så jeg måtte bare fortsette, sier hun.

Alenemoren fortsatte å utføre de vanlige pliktene hjemme og på jobb, men etter den augustdagen ble ingen ting det samme igjen for den lille familien.

Ung og lovende

I 2005 ble Rugland mor for første gang, 21 år gammel. Hun gledet seg til å ta fatt på det nye livet som småbarnsmor.

De første månedene gikk det akkurat som hun hadde forestilt seg. Datteren vokste og utviklet seg eksemplarisk, men da hun var tre måneder gammel skjedde det noe utenom det vanlige.

Rugland våknet av at datteren lå i sengen og ristet.

Det skulle vise seg å være første i rekken av utallige anfall.

Etter hvert begynte også datterens fysiske og mentale utvikling å stagnere. Sju måneder gammel fikk hun diagnostisert en form for spedbarnsepilepsi som heter infantile spasmer.

90 prosent av babyene som rammes av dette får store hjerneskader, flere blir multihandikappet.

Ville ikke plage noen med uroen sin

Den unge, litt sjenerte alenemoren og hennes syke datter ble nå sentrum av et kaos av telefoner og e-poster mellom støtteinstanser. PPT, barnevern lege, barnepsykiatri, fysioterapi, helsesøster og mange flere var innblandet.

– Det var overveldende, sier Rugland.

Mange typer medisiner ble prøvd ut og eksperter fra hele landet ble hentet inn. «Ville hun få hjerneskade?» «Vil mor få se jenta si vokse opp?» Ingen visste.

– Tankene kvernet i hodet dag og natt, men jeg var veldig bevisst på ikke å bruke hjelpeapparatet som ventilatorer. De skulle ivareta henne, ikke meg.

I nettverket rundt Rugland var det heller ingen spurte hvordan hun hadde det.

– Jeg hadde veldig få personer rundt meg til å bare snakke om meg selv med, men det er greit. Det er ikke deres feil, og jeg forstår at folk er redd for å blande seg, sier hun.

Helt umerkelig tok depresjonen henne.

Ville vie seg fullt og helt til barna

De tunge tankene klorte seg fast i kropp og sjel. Bunken med ubetalte regninger hopet seg opp og etter hvert fikk hun store økonomiske problemer.

Rugland sto på sidelinjen og så livet falle fra hverandre, samtidig som hun skulle følge opp datterens sykdom. De to reiste fram og tilbake mellom Oslo og Jæren for å få hjelp på et epilepsisykehus.

Først i 2010 – da datteren var fem år gammel kom diagnosen. De epileptiske anfallene skyldtes en sjelden genfeil som forårsaker blant annet epilepsi, autisme, fedme og ADHD for å nevne noe.

Datteren fikk medisiner som stoppet anfallene. Med ett så livet litt lysere ut igjen. Rugland gikk over fra sykemelding til uføretrygdet. Dermed så også den økonomiske situasjonen bedre ut. Endelig kunne Rugland puste lettet ut.

I 2011 ble hun gravid igjen.

– Vi skulle bli en familie på tre, og jeg gledet meg til å vie meg fullt og helt til barna. Det skulle bli en ny start for oss, alle sammen, minnes hun.

Alltid dårlig samvittighet

Sommeren 2012 kom yngstejenta til verden. Skole og SFO var stengt, naboer og venner var på ferie. Fedrene til døtrene hadde hun ingen kontakt med. Den slitne alenemoren tenkte at trettheten ville gå over etter hvert som yngstedatteren ble eldre og skolen startet opp igjen, men det gikk ikke over. Det ble verre.

En varm augustdag kom fallet med skjelving, kroppsverk og dundrende hodepine. Da yngstedatteren begynte i barnehagen året etter var håpet at avlastningen på dagtid ville bedre helsa, men febersymptomene bare fortsatte.

Alenemoren brukte hver eneste ledige sekund til å hvile. Om ettermiddagene satt hun stille og så på at jentene lekte på lekeplassen. Var det stygt vær satte hun på barne-TV til dem.

– Jeg talte timer og minutter til leggetid, minnes hun.

Når kveldsstellet var over dirret hele kroppen av utmattelse. Hun hentet og leverte i barnehage og på skole, skaffet mat på bordet og rene klær, men til slutt var det også bare det hun klarte. Helger og ferier ble et mareritt.

– Samvittigheten plaget meg hele tiden. Jeg visste at døtrene mine fortjente så mye bedre, sier hun.

Den siste ferien

I sju år hadde morsinstinktet drevet henne til å ta vare på barna. I 2014 fikk morsinstinktet henne til å be barnevernet ta vare på dem for henne.

Prosessen med omsorgsovertakelse beskriver hun som «ekstremt vond», uten at hun ønsker å gå inn i detalj. Håpet var at utmattelsessymptomene ville gi seg om hun fikk ansvar for ett barn i stedet for to.

Sommeren 2014 laget hun og døtrene ett av de beste minnene hun har som mor. De leide en hytte i Danmark og gjorde alt hun hadde forestilt seg at hun kom til å gjøre somrene som småbarnsmor. De var i Legoland, vandret gatelangs og badet.

– Det var den siste ferien jeg hadde med ungene.

Hun smiler svakt.

– Den gikk overraskende godt. Helsa var passe god. Vi hadde det kjekt. Jeg klarte gjennomføre dagene uten å bli altfor utmattet.

Men alenemorens reservelager var brukt opp for lengst og tilbake i Norge kom utmattelsen til overflaten igjen.

– De hadde for stor tro på meg

– Datteren min begynte å reagere på den passive tilværelsen, forteller Rugland.

Barnehagen sendte en bekymringsmelding til barnevernet. På ny måtte alenemoren ta valget om hun skulle si fra seg en datter – den eneste hun hadde igjen hjemme – hun som var så høyt ønsket.

Det satt langt inne hos moren å ta det valget, og det satt langt inne hos barnevernet også.

– Jeg opplevde hele tiden at barnevernet hadde for stor tro på meg og min omsorgsevne. De mente jeg bare hadde kommet inn i en ond sirkel og at situasjonen ville bedre seg med litt starthjelp.

Starthjelpen hun fikk var en helg i måneden med avlastning. Til slutt tok Rugland bladet fra munnen og tryglet dem om å ta yngstedatteren også.

Hentet i barnehagen – leverte i fosterhjemmet

15. Oktober 2015 flyttet yngstedatteren inn i sitt nye hjem, tre år gammel. På forhånd hadde de truffet fosterfamilien flere ganger. Rugland hadde fortalt datteren at hun skulle bo hos den andre familien en stund, siden mor var syk.

– Den dagen står ennå som den rareste og tøffeste dagen i mitt liv.

Dagen begynte som alle andre dager. Mor og datter sto opp, kledde på seg, spiste frokost og dro i barnehagen.

Rugland latet som ingen ting overfor datteren.

– Jeg orket ikke snakke mer om det som skulle skje etter barnehagen. Jeg klarer ikke å beskrive det som annet enn at det kjentes var veldig, veldig merkelig.

I ettertid har hun tenkt mye på hva datteren må ha følt.

– Hun ble levert med forventningen om at mor skulle hente, ta henne med på lekeplassen eller sette seg i sofaen med henne og se barne-TV. I stedet kjørte jeg henne til fosterhjemmet.

– Det er fortsatt rart å tenke på.

Bedre fysisk, verre psykisk

Etter fire år med store fysiske og psykiske smerter fikk hun diagnosen kronisk utmattelsessyndrom.

Dagene var uten struktur. Hun fikk ikke sove før sent på natt og våknet ofte ikke før i 14-tiden. Bare å gå fra fra sofaen til kjøkkenbenken kunne gjøre henne andpusten. Nesten daglig hadde hun febersymptomer og store smerter i hode og nakke.

– Jeg tenkte når jeg var så dårlig som 30-åring, hvordan ville jeg få det som 50-åring? Ville jeg ligge på gamlehjem eller bruke rullator, hvis jeg i det hele tatt er i live.

Helt uten oppfordring fra andre bestemte Rugland seg for å gå én liten tur til dagen.

Etter hvert merket hun at kroppen kjentes lettere, men mentalt ble det verre. Hun gle lenger inn i depresjonen og fikk symptomer på angst.

– Det var som at kroppen tviholdt på problemene, forteller hun.

Men er det noe Rugland kan, så er det å bite tennene sammen og ignorere smerter. Turene fortsatte og med tiden slapp også depresjonen opp. I 2019 fikk hun en tilrettelagt stilling i kommunen, og i 2020 begynte hun for første gang i livet å jogge.

Dårlig samvittighet

Anne Katrine Rugland er overbevist om at hun gjorde det rette den gangen. Hun kommer ikke til å kjempe for å få foreldreretten tilbake.

– Jeg ser hvordan døtrene mine har vokst på alle måter, og at de har det bra der de er – det er det som betyr noe for meg. Fosterforeldrene har høy utdanning og er ressurssterke. De får muligheter jeg aldri kunne gitt dem, sier hun.

Neste år fyller eldstedatteren 18 år og flytter sannsynligvis inn i en tilrettelagt bolig. Da regner mor med å bidra med oppfølging og hjelpe med praktiske gjøremål.

38-åringen har kjent mye på dårlig samvittighet, men når hun har samvær med døtrene snakker de åpent sammen. Moren roser yngstedatteren for å konfrontere henne med fortiden.

– Hun forstår mye av hva som har skjedd og spør mye. Det synes jeg er fint, for hun har rett til å vite.

Fikk bedre forhold til døtrene

I dag opplever Rugland at hun har et bedre forhold til døtrene enn noen gang. Helsa er bedre, hun har en 20 prosent stilling som erfaringskonsulent innen psykisk helse og rusvern og hun har kjøpt sin første bolig.

– Jeg vil folk skal se at det går bedre med meg nå – og kan jeg klare å bli bedre, kan alle det.

– På hvilken måte kan motgang gjøre mennesker til bedre foreldre?

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg har aldri kjent meg som en god mor.

Erfaringene bruker Rugland likevel ofte i samtale med jentene sine.

– Jeg vil de skal gripe mulighetene de har fått, og ikke gi seg, selv om de møter motgang, sier hun.

Som mødre flest kan hun bekymre seg for barna, for hvem de er med og hvordan det går på skolen. Hun maser hun om at de skal ta utdanning, spare til egen bolig og være nøye på hvilke personer de omgås med.

– Er det noe du kunne ha gjort annerledes for å unngå at det gikk som det gikk?

– Jeg tenker mye på hvorfor jeg ikke åpnet meg før om hvor vondt jeg hadde det, men jeg vet jo svaret. Jeg tenkte at mine problemene ikke hadde noe med helsevesenet å gjøre.

Råd til utmattede foreldre

I Barne- og familie-direktoratet oppfordrer divisjonsdirektør Kjetil Ostling foreldre, som opplever at de ikke klarer å dekke egne barns behov, om å gjøre som Rugland og søke hjelp.

– Det kan være ulike instanser og tiltak som kan avhjelpe foreldre, slik som støttekontakt, familieråd. De aller fleste tiltak fra barnevernet er hjelpetiltak, som er ment å forebygge og hjelpe barn og foreldre, understreker Ostling.

Anne Katrine Ruglands råd til utmattede foreldre er å gjøre det hun ikke gjorde.

– Jeg maser alltid om at de må fortelle hvor vondt de har det, be om hjelp fra venner og familie eller søke avlastning i kommune eller barnevern. Ikke gjør som meg og vent til det er for sent, sier hun.

Barna og fosterforeldrene er kjent med saken og støtter publiseringen.

Siden saken ble publisert første gang på nyåret 2022 er Anne Katrine Rugland blitt omtalt i lokale medier og fått mange positive reaksjoner fra kjente og ukjente. Prosjektstillingen Rugland hadde som erfaringskonsulent er nå forlenget ett år til. De som ønsker å følge tobarnsmoren på veien videre finner henne på Instagram: @Annekatt84.