Arild (75) er «den gode hyrde»

– Jeg kunne svært lite om jordbruk og sauedrift.

Arild Wiltmann Kero (75) fyller opp en bøtte med kraftfôr og rister den foran seg. For de rundt 300 sauene han og kona Ann-Elise eier, er de små godbitene som sukkertøy å regne.

Dyrene kjenner igjen lyden og flokker seg rundt finnmarkingen. Det er 25 år siden han valgte å starte som sauebonde i bygda Varangerbotn i Finnmark. Før det drev han en meget suksessrik jakt- og våpenbutikkjede.

– Jeg var konstant overarbeidet, med en telefon på hvert øre. Det var som at Gud kalte meg til et annet liv, for nå har jeg det så mye bedre, sier Arild og gir et av de sorte fårene litt ekstra oppmerksomhet.

– Hvis du vet alt som skal skje foran deg, så stoler du ikke helt på Herren. Man må tørre å hive seg ut på dypt vann, ikke bare vasse i strandkanten. Først da tar Gud deg videre.

Bøtta med kraftfôr tømmes raskt og Arild lar deretter sauene gå tilbake på friområdet sitt, som tilsvarer hele 300 kvadratkilometer, idet tussmørket er i ferd med å senke seg over det snølagte landskapet.

– Ann-Elise og jeg hadde aldri vært her hvis ikke vi hadde stolt på Gud, sier sauebonden.

Kalte seg ateist

Arild vokste opp i en familie hvor de nærmeste ikke var kristne.

På ungdomsskolen i Varangerbotn var det en lokal prest som underviste i kristendom, men alle bibelversene og referansene hans fløy langt over hodet på Arild.

– De som var kristne forsto nok mye, og det virket som at læreren kun rettet seg mot dem. Mitt inntrykk var at resten av oss var som luft for ham, forteller Arild.

Han bestemte seg for at kristendom ikke var noe for ham, og begynte å kalle seg ateist.

Da moren senere døde som følge av en legetabbe, ble 20 år gamle Arild sterkt preget. Etter en tid giftet faren seg på nytt med en kvinne – som fra før hadde fem barn. Arilds biologiske søsken hadde på den tiden flyttet ut av huset.

For den unge mannen gjorde den nye tilværelsen han utilpass og ensom.

Middag med sykepleiere

Arild begynte å treffe noen sykepleiere som jobbet på et helsesenter i Nyborg, som lå like utenfor Varangerbotn. De inviterte ham stadig på middag og en kopp te og han følte seg alltid godt mottatt.

– Jeg følte en spesiell medmenneskelighet blant dem. Plutselig var jeg ikke så ensom lenger, forteller han.

Men han forsto raskt at sykepleierne var kristne, ettersom de stadig diskuterte troen sin. Senteret de jobbet på var det Samemisjonen som drev.

Arild var generelt glad i å diskutere, men han følte ikke han hadde nok greie på kristendommen til å bidra i samtalene. Han fikk en trang til å lese om temaet som ungdomsskole-presten ikke maktet å lære ham. Og han visste hvor han kunne begynne.

Et av barna til farens nye kone hadde nemlig en barnebibel. Arild smugleste den da ingen så ham. Han slukte side etter side.

– Alt sto så enkelt forklart, og denne Jesus jeg tidligere hadde avskrevet, fremsto som akkurat den han sier han er; en frelser.

– Da ordet traff meg var det som om jeg plutselig hadde fått Den hellige ånd, sier Arild.

Han fikk behov for å gå til nattverd.

Enmannsmenighet

Som sagt så gjort. Arild dro til den lokale kirken og delte nattverdsmåltidet med de andre til stede.

Men ingen av hans venner og familie visste noe om at han nå hadde tatt imot Jesus.

– Jeg ble en enmannsmenighet. Kristne hadde jeg ikke så mye forhold til ennå, sier han.

Tilbake blant sykepleierne ble samtalene mer dynamiske når Arild kunne stille spørsmål og få svar fra de andre i gruppen. De var glade for nyheten om at deres venn hadde sagt ja til Jesus.

– Jeg tror nok de ba mye for meg. Den hellige ånd hadde virket. Det var nok det som skjedde med meg, sier han.

Ikke nok med at troen til Arild vokste i samvær med sykepleierne. Blant dem var også hans fremtidige kone.

Etablert med familie

Ann-Elise kommer fra Egersund, men var på denne tiden sykepleier hos Samemisjonens alderhjem i nabokommunen til Varangerbotn, Polmak.

– Jeg ble sjarmert av latteren hennes og det gode smilet, forteller Arild.

Da Ann-Elises år i Nord-Norge var over, holdt de kontakten og besøkte hverandre jevnlig.

Kjærligheten blomstret og i 1981 giftet de seg og flyttet til Varangerbotn like ved der Arild er vokst opp.

De fikk fem barn og Arild gjorde stor suksess med våpen- og sportsforretningen sin.

Opp- og nedturer

På 80-tallet var det gode økonomiske tider i Norge under den berømmelige «jappetiden».

Arild hadde overtatt en kolonialforretning og et gjestgiveri etter sin far, men siden han var lidenskapelig jeger, var det naturlig å heller satse på en våpen- og sportsbutikk.

Mange mente at det var umulig å drive en slik spesialforretning fra et lite sted som Varangerbotn, men det Arild visste var at det var billigere å drive derfra, enn fra en større by hvor husleie og andre utgifter var mye høyere.

Med gunstige lånebetingelser fra bankene og et rykte som bare ble bedre og bedre, kunne Arild og kona fortsette å satse. Men så tok jappetiden brått slutt i 1987.

Folk og bedrifter satt igjen med store lån og en skyhøy rente. Krona stupte i tillegg i verdi. Arild og Ann-Elise slapp heller ikke unna.

Hjemme med barna

De måtte slå forretningssenteret konkurs, men våpenbutikken og gjestgiveriet var et personlig selskap som de klarte å berge før de solgte det i 1991.

– Jeg var helt utslitt etter mange år i forretningslivet, forteller Arild.

Fra 1990 ble han derfor værende hjemme med barna i nesten seks år. Kona Ann-Elise ukependlet som jordmor til Kirkenes som familiens eneste inntekt.

– Jeg trivdes med ungene i huset, og visste at jeg gjorde en god jobb, men det var ikke så vanlig på den tida at far var hjemme. Det var da Herren sa noe til meg som gjorde inntrykk, sier Arild.

En ny mulighet

Den hjemmeværende familiefaren opplevde at Gud minnet han på versene fra Johannes Åpenbaring: «man ikke skal kunne kjøpe og selge uten dyrets merke.»

– Jeg tolket det mot at Gud ville jeg skulle være selvforsynt og drive med egenproduksjon fra naturen her oppe, forteller Arild.

Han visste at i nærheten lå det en ledig tomt på 300 kvadratkilometer som var godt egnet til landbruk.

– Her lå det en mulighet som bare ventet på meg. Ikke lenge etter hadde jeg fått skaffet meg rett til å bruke tomten, sier han.

Den tidligere businessmannen reiste land og strand rundt med bil for å tilegne seg kunnskap om jordbruk og gårdsdrift. Han forsto tidlig at sau var noe han skulle satse på.

– Sauen er godt tilpasset både kulda og været her oppe. Det ble et lett valg, sier Arild.

Han tok landbruksutdannelse mellom 1997 og 2001, men oppdaget underveis noe han mente var et hull i undervisningen.

Himlet med øynene

– Ingen snakket om trivsel for dyrene. Jeg var overbevist om at det har en innvirkning på kvaliteten på både kjøttet og skinnet, forteller Arild.

Derfor gjorde han noe som var ganske uvanlig, nemlig å la sauene gå fritt ute hele året. Han kjørte ut lass med høyballer som sauene kunne spise fra når som helst, og inn gikk de bare når de følte behov for det.

Selv om andre gårdbrukere himlet med øynene over metodene til denne sauebonde-jyplingen, stolte Arild på at Gud ledet ham på de rette veiene også her.

– Saken var at jeg fikk bedre resultater enn de fleste, sier Arild med et smil.

Varangerbonden

Lammene ble ifølge Arild større, flere og sunnere, uten at konkurrentene forsto mye av grunnen. De hadde jo ikke solgt sine beste dyr til nykomlingen.

– Jeg ser på fremgangen som noe Herren har gjort ferdig for oss, sier Arild.

Den fremadstormende sauebonden omfavnet virkelig sin nye livsstil. Sammen med kona åpnet de en butikk, med salg og servering som de kalte Varangerbonden. Arild endret også sin e-postadresse til arild@dengodehyrde.no.

– Det er mange som spør meg når de kommer over den adressen. Men det fine er at vi da kommer innpå en samtale om tro. For meg er det mye av poenget med det vi gjør.

– Føler du deg som den gode hyrde?

– Vel, det står nå der. Men for meg handler det om at når ånden kommer inn, så gjennomstrømmer den dine tanker og gjøremål. Kristenlivet er noe mer enn noe du lever på søndager, sier han.

Guds menighet

Arild og kona Ann-Elise var med og bygde et menighetshus i nærheten hvor de og troende i lokalsamfunnet kan møtes for lovsang, bønn og forkynnelse.

Menighetshuset er åpent for alle kristne kirkesamfunn, og Arild og Ann-Elise har et godt forhold til alle.

– Guds store menighet er som et bord dekket med forskjellige retter, noen spiser den samme retten hver dag, de overlever, men blir underernært. Men Gud har mange gode retter som det er lov å smake på. Det er ikke sikkert du liker dem, men de er ikke giftige, sier Arild.

– Er det ikke noen kirkesamfunn dere heller ekstra mot?

– Vi er veldig glade i Ungdom i Oppdrag. På arrangementer i deres regi føler vi oss alltid sett, og de forkynner Guds ord på en god måte synes vi. Vi har hatt mange fine opplevelser som familie med dem, for eksempel på leir, sier han.

Kristenlivet, kombinert med jobben som sauebonde, har gitt ekteparet en ny livsgnist.

– Jeg tror det faktisk var en mening bak at forretningen gikk konkurs den gangen hvor jeg var gått fast i et spor, sier den 75 år gamle multimannen og parkerer bilen utenfor butikken til Varangerbonden som lyser opp med julelys i alle mulige farger.

På innsiden venter Ann-Elise som har lagd et måltid med pinnekjøtt. Kortreist, selvsagt.

– Holder meg på jorda

– Arild gir seg aldri. Han jobber som om han var 20 år, med masse ideer han ikke er redd for å prøve ut.

Butikken deres dekorert med ville, utstoppede dyr, gamle våpen henger på veggene og lag på lag med saueskinn har fått en egen avdeling over kjøkkenet.

Hele huset bærer preg av eiere som både er driftige og opptatt av detaljer.

– Men jeg husker da han skulle starte med okser. Da tenkte jeg nei, nei, nei. Så da han la det fra seg, var et lite bønnesvar, sier hun og ler.

Tidligere i år feiret ekteparet sin 40. bryllupsdag.

– Ann-Elise er godheten selv. Et ekte medmenneske som tar vare på alle rundt seg. For en som har så mange sprø ideer, er det godt å ha noen som holder meg på jorda, sier Arild.

Frir til de som kjenner seg kallet

Ingen av barna deres har uttrykt noe spesielt ønske om å overta driften i Varangerbotn etter foreldrene.

Derfor håper Arild og Ann-Elise at noen utenfor familien, med et kall til Nord, vil ta sjansen.

– Her har vi lite trafikk, frisk luft og fantastisk natur. Skaperverket er helt spesielt her oppe i nord, sier Ann-Elise.

Arild understreker at de som har lyst er velkomne til å kontakte dem.

– Jeg har fremdeles mye kapasitet og kan lære opp de som føler seg kallet. De kan til og med bo her, eller flytte til en av de nye husene som bygges like bak oss, sier Arild Wiltmann Kero og peker opp mot åsryggen som om noen måneder vil være badet i midnattssol.