Ateistens fascinasjon for Gud

«Himmelen var et samtaleemne i mitt barndomshjem, for eksempel ved middagsbordet om søndagen». Særlig var tante Elise opptatt av at 'himmelens gater var av gull'.»

I sommer fylte den kjente forfatteren Dag Solstad 80 år, og da jeg snublet over romanen skrevet i 2002 med hans fødselsdag som tittel, ble jeg nysgjerrig: «16.07.41.»

Det nådeløse bygdetrollet

Tittelen virker på meg som en utskytingsrampe der objektet flyr ut i forfatterens ufattelige litterære univers. Om ikke i romdrakt, åpner romanen med at Solstad er passasjer i et fly som befinner seg over Berlin, Tysklands hovedstad.

Han beskuer de flagrende ulldottene av fantasifulle skyer og assosierer disse med engler i den himmelske verden, og plutselig er det som om han ser sin egen far i skyen.

Solstad fascinerer meg, derfor har jeg tidligere gitt en anbefaling av hans siste utgivelse, «Roman 2019». Hans iakttakelsesevne og sans for detaljer og overraskende hendelser spenner buen i fortellingen og kildrer meg.

Det som imidlertid gjør at jeg denne gangen dveler ved ham, er at han som ateist, synes å være svært opptatt av kristen tro. Paradoksalt nok synes mange gudsfornektere å være det. Den kleber ved ham som angorastoff på en sort dress.

Studenter som akter seg til Berlin eller de som er turister for noen dager, vil glede seg over denne boken, som tar leserne med på kryss og tvers i millionbyen. Skildringene der han i fortvilet distraksjon leter etter sine skolekamerater som feirer jubileum og ditto festmiddag i Sandefjord, er morsom lesing.

For å bruke metaforer fra musikkterminologien – jeg liker hva jeg vil kalle hans retoriske glissando og overraskende modulasjoner. Det er selvfølgelig en årsak til at VG i 2009 kåret denne romanen til en av tiårets beste.

Men det er verken Berlin eller skolefest som fascinerer meg mest, men det jeg kaller «troens spor i ord» – det vil si hans åpenhet og ærlighet vedrørende det domenet vi kaller kristen tro.

Dag Solstad sitter altså som 60-åring og skriver om forfatteren Dag Solstad. Er narrativet han leverer fiksjon eller fakta? Jeg tror det siste, grunnet tittelen og at den personlige angen omgir boken. I parentes bemerket – romaner gir forfattere frihet til å dikte og å smøre tjukt på!

«Min far var en gudfryktig mann, en solid indremisjonsmann», skriver Solstad, som hevder at «da min far døde, var han død». Selv om han var barn, hadde Dag ikke tro på at han skulle møte faren igjen, «heller ikke i det hinsidige».

Solstad forteller at han allerede ti år gammel begynte å stille spørsmål om Guds eksistens, noe han lurte svært på. «I sekstenårsalderen forlot jeg de troendes rekker, for godt.»

Men da undrer jeg meg, dette virker kryptisk. Denne romanen er, som i sakprosa overraskende nok utstyrt med fotnoter! En genistrek av Solstad, som ofte overrasker.

Dag Solstads «troens spor i ord»

I fotnotene utdyper han, tolker, åpenbarer, utleverer ved å male spannets tankekonsentrat utover veggen!

I fotnote 7, som er kommentarer til et foredrag der forfatteren ser faren for menneskelig og kunstnerisk avstumpethet, lodder han straks mye dypere ved følgende innrømmelser: «Dette betyr ikke at min dødsangst er blitt mindre. Ikke unaturlig, for dødsøyeblikket er mye nærmere enn da jeg var 40. Er jeg syk nå, selv en lett forkjølelse, griper angsten fatt i meg, og mine feberfantasier om natta har aldri vært verre.»

Med retrospektivt blikk innrømmer Solstad dødsangst allerede som 40-åring. Den var til stede også da han var 60. Hva om jeg gjør et kvantesprang tjue år inn i framtiden og møter 80-åringen Solstad.

For å være litt mer presis – 78 år gammel, skrev han for et par år siden «Roman 2019». Der innrømmer Solstad i skikkelse av Bjørn Hansen at han «kjente en angst for døden fordi han fryktet forlattheten i det øyeblikk han forlot livet, forlattheten i dødsøyeblikket».

Han forteller at hans gudfryktige far hadde fått den merkelige ideen til «hvordan man skulle løse problemet med perpetuum mobile», men han døde fra alt, da Dag var gryende tenåring.

– Jeg skulle gjerne blitt troende igjen

Perpetuum mobile er en evighetsmaskin. Jeg har tenkt at ateistene har det ukomplisert med tanke på forholdet til kristen tro, all den stund alt er slutt ved døden. Men det viser seg at det sitter hos flere av dem en miniatyr av en «perpetuum mobile» i deres innerste tanker.

Å stå utenfor troen og skue inn, gir ikke kristen erfaring. Lær av annonsene til eiendomsmeglerne: «Må ses innvendig.»