Både frigjørende og utfordrende

I det som må være velmente forsøk på å prøve å forstå sin egen tro og etterfølgelse, ender mange opp med å dekonstruere Jesus til å bli en tannløs maskot for populistiske tankesett.

At Jesus kom for å promotere kjærlighet, rettferdighet, nåde og tilgivelse er ingen vanskelig kamel å svelge. Men at han samtidig påsto å være den eneste veien til Gud, den absolutte kilden til sannhet og det opprinnelige opphavet til alt liv – er kanskje vanskeligere å fordøye.

Det er for så vidt ikke noe nytt fenomen. Mange etterfølgere som hørte Jesu undervisning med egne ører måtte også kaste inn håndkleet etter å ha hørt Jesus forkynne seg selv som «livets brød». «Dette er harde ord», sa de, men Jesus konfronterte tilbake: «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6,60–63).

Det gode livet finnes altså i realiseringen av ordene til Jesus. Også de harde.

Etterfølgelse

Johannes beskriver Jesus som ordet som ble menneske, ordet som er full av nåde og sannhet (Joh 1,14). Og det er nettopp fusjonen mellom en nådefull frelser og en sannhetsforkynnende Herre vi har med å gjøre i vår etterfølgelse.

Det er tydelig allerede i den ordfattige invitasjonen til fiskerne ved Galileasjøen, at både nåde og sannhet, frihet og tjeneste må gå hånd i hånd i en disippels liv. «Kom, følg meg», sa han og satte dermed føringen for hvordan etterfølgelsen skal se ut.

Etterfølgelse begynner som en respons på Jesu nådefulle og frigjørende invitasjon; kom.

Han sa ikke: bevis deg selv og følg meg, eller skjerp deg og følg meg. Nei, ganske enkelt inviterer Jesus oss til å komme til ham med vår last og bagasje, frykt og usikkerhet, tvil og skepsis.

Du er invitert

At disippelskap er en invitasjon, er et helt avgjørende premiss i etterfølgelsen. Gud torturerer oss ikke med dårlig samvittighet eller piner oss til bedre oppførsel – han inviterer oss til å gå sammen med ham inn i en helt ny måte å leve livet på.

Å følge noen har jo mildt sagt endret betydning de siste 15 årene. Og også her blir det nyttig å legge merke til hva Jesus ikke sier. Jesus sa ikke «følg med på meg». Som at vi inviteres til å være tilskuere og gi applauser eller kaste tomater. Ganske motsatt inviteres vi til å faktisk leve som han lever, gjøre som han gjør og gå dit han går.

Sannheten er at det er stor forskjell på å følge med på Jesus og følge etter Jesus.

Det er også stor forskjell på å følge med på Jakob Ingebrigtsen og følge etter Jakob Ingebrigtsen.

Å følge etter Jesus krever noe av oss, nemlig. Såpass at han faktisk råder sine disipler til å regne ut kostnaden av disippelskapet før man setter seg på kristentoget. «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier», konkluderer han (Lukas 14,33).

Å være kristen er å gjøre Jesus til sin Herre. Det er frigjørende fordi det innebærer hans veiledning, forsørgelse og utfrielse. Men det er også utfordrende fordi det handler om gi ham definisjonsmakten på hva som rett og galt, sunt og sant. At Jesus er Herre kommer jo først og fremst til uttrykk når vi er uenige med ham – men likevel lar ham få siste ordet.

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,31b–32).

Valgfritt

I frykt for å støte bort andre, eller for selv å bli utstøtt (les: kansellert), hopper vi fort bukk over sannheten i møte med kulturen vår. Da gjør vi både oss selv og andre en bjørnetjeneste. Dessuten ser det ut som om sannheten alltid vil krenke noen: Etter dette [livets brød-talen] trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?»

Etterfølgelse er valgfritt, men bunnlinjen til enhver disippel er den samme som Peters åpenbaring:

«Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» (Joh 6,66–68).