Både Guds ord og Guds Ånd

Menneskelivet kan sammenlignes med musikerlivet. Gud har gitt oss skriftlig det vi skal følge. Guds ord er som notene, og sammen med dirigenten, Den Hellige Ånd, kan vi leve et liv som ærer Gud.

Hvis en musiker glemmer dirigenten i sin iver etter å følge notene, blir det ikke vakkert. Selv om man følger notene til punkt og prikke, vil man komme i utakt med orkesteret. Man begynner og slutter på feil tid, spiller for svakt eller for sterkt, og alt kommer i ubalanse.

Slik er det også når vi mennesker glemmer «dirigentens» (Åndens) ledelse og ikke tar hensyn til signalene hans, i et snevert fokus på det skrevne Ordet. Vi blir som fariseerne; taktløse og virkelighetsfjerne, hvis vi bare er opptatt av Guds ord og ikke Guds Ånd.

Glemsomhet

På den motsatte siden er det en fare for musikeren å glemme notene og bare fokusere på dirigenten. Da vil en man kanskje spille både følsomt og engasjert, men det blir noen rare melodier. Man vil ikke spille slik musikkstykket skulle være.

Hvis vi mennesker glemmer hva Skriften sier, og ikke baserer livet på Guds ord, men bare elsker atmosfære og åndelighet, blir gudslivet ustabilt, vaklende og skjørt. Når Ordet/notene glemmes, handler vi lett ut ifra emosjonelle impulser, og tror kanskje at følelsene våre er synonyme med Guds/komponistens intensjoner.

I orkestre omsetter dirigenten notene til noe levende. På samme måte er det Ånden som gjør Bibelen levende i livene våre. Jesus sa: «Det er Ånden som gir liv … De Ordene Jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6,63).

Samspill mellom mennesker

Ordet symfoni stammer fra de greske ordene syn (sammen) og fon (lyd). Musikere danner lyd sammen; mennesker danner samfunn sammen. Ingen er skapt til bare å være alene, alle må relatere til andre, og vi fungerer bra kun dersom relasjonene fungerer bra.

I symfoniorkesteret er alle viktige, men alle er ikke like framtredende hele tiden. Instrumenter skifter på å være i forgrunnen og i bakgrunnen. Slik er det også i samspillet mellom personer i menighetsfellesskapet. Det er viktig at noen leder an; alle kan ikke ha lederansvar, men man er viktig selv om man ikke «spiller førstefiolin».

Enhver musikers oppgave er å formidle musikkstykket; alle tilpasser sin spilling til de andre for å gjøre helheten maksimal. Hvis man av konkurransementalitet ønsker å skille seg ut, vil ikke orkesteret låte fint. «Gjør ikke noe ut fra selviske ambisjoner eller lyst til tom ære …», sier Paulus (Fil 2,3).

Følge komponisten

Gode musikere gjør alt de kan for å følge komponisten, og gi verdighet til stykket. Er det ikke også slik i livene våre?

«Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker ære for den som har sendt ham, taler sant, og det finnes ikke urett hos ham» (Joh 7,18 N11BM).

Midt på fjorden fikk jeg et syn

Ingen er i orkesteret for å vise hvor spesiell man er, men for å presentere åndsverket sammen med de andre. Mennesker er ikke på jorden for å imponere og kjøre solospill, men for å leve ut Guds vilje sammen med de rundt oss.

Musikerne står i et avhengighetsforhold til hverandre. Å lytte nøye til de andre er en forutsetning for å kunne fungere. Slik er det også i familien, i vennegruppen og på arbeidsplassen. Uerfarne musikere er mest opptatt av hvordan de selv spiller. En dyktig musiker hører hvordan de andre spiller, og vurderer hvordan hun/han kan passe inn.

Som mennesker er det essensielt å være observant på de rundt oss, og så se hvordan vår brikke kan passe inn. For « … hver enkelt er vi hverandres lemmer» (Rom 12,5).

(Dette er del 2 av en KS-serie på 4 om «Verdens største orkester». Første del sto i Korsets Seier i uke 22.)

Kristen pub-sang ga fulle lokaler