Både individuell egoisme og «familieegoisme» er en trussel mot fellesskapet

Høsten er oppstartstid for menighets- og organisasjonsliv i Norge. Det er også inngangen til den delen av året hvor vi ser mye resultater på kort tid. Folk er uthvilte etter sommeren, motiverte for å gjøre en innsats.

Mange beveger seg inn i nye aldersgrupper i barne- og ungdomsarbeid, mange studenter flytter til nye plasser for å studere, og ferdige studenter begynner i arbeidslivet på nye plasser.

Årsakene kan være mange, men dette er en god tid som det er knyttet mye forventing til.

For noen år tilbake ble lederen for Det Akademiske Kvarter intervjuet i Bergens Tidende om frivillig arbeid. Dette studentsenteret er basert på frivillig arbeid, og er til enhver tid i behov av en stab på over 444 medarbeidere. På tidspunktet hvor intervjuet ble gjennomført var tallet 356, og lederen ble spurt om hun trengte å rekruttere flere. Hun svarte, ”Vi trenger ikke rekruttere flere, folk trenger bare å bli lengre.”

Hun forklarer lekkasjen av frivillige medarbeidere med at folk er mer opptatt av å få noe igjen for sin innsats, og at de gjerne trekker seg om det ikke gagner dem lenger.

Motivasjonen for å være frivillig har naturligvis endret seg i Norge, som resultat av øvrig samfunnsutvikling. Men, det er klokt å vurdere hvilke verdier som ligger til grunn for endringene.

Tendensen er dessverre at økt individualisering kan føre til at fellesskapsarenaene havner lavere på prioriteringslisten. Individualisering er ikke farlig, men egoismen, både «individegoismen» og «familieegoismen», er en trussel. En frivillighetsrapport konkluderte treffende: Frivillig arbeid er blitt et sted motivert av selvrealisering.

I den tidlige kirke ”holdt de seg trofast til….” kjernepraksisene i sin kristne tro. Denne overgivelsen var ikke basert på noen annen motivasjon enn at de var overgitt til noe som var større enn seg selv. I vår tid, hvor uavhengighet og individualisering er dominerende verdier, blir også de av oss med en kristen overgivelse mer påvirket enn vi aner.

Historien fra Kvarteret i Bergen er gjenkjennbar i forsamlinger og organisasjoner i Norge. Høsten er en herlig tid med ny frisk og høy motivasjon, men så lekker vi dessverre altfor mange medarbeidere gjennom året. Kostnadene av denne lekkasjen er at mye ansvar blir lagt på færre, noe som igjen fører til en større slitasje. Slik svekker menigheter og organisasjoner sitt rykte, fordi de blir forbundet med mye arbeid lagt på få skuldre. Den temporære frivilligheten svekker stabiliteten. Det trenger ikke være slik.

Vår tid trenger den tidlige kirkes menighetskultur, hvor vi ”holder oss trofast til….” det som er kjernen i vår kristne tro. Jeg er overbevist om at den grunnleggende overgivelsen til menigheten må komme før overgivelsen til oppgavene i den. Her må det gjøres et grundig kulturbyggende arbeid blant menighetsledere, slik at vi fjerner oss fra den truende smittefaren i moderne frivillighetskultur, og heller preges av en nytestamentlig overgivelseskultur.

Vi realiserer jo en annens rike, ikke vårt eget!