Bare 15 år, men uskyldig og feilaktig dømt for barnemord

Stakkars jentunge – Anna Voigt, femtenårig godseierdatter fra Greitschütz, blir forført av den merkelige, pukkelryggede drengen på godset og føder et barn i dølgsmål. Nå står hun anklaget som barnemorderske, hvilket som regel fører til dødsstraff.

Anno 1680 gjaldt den rigorøse, kompromissløse «Tysk straffelov av 1532».

Romanens røde tråd er forsøket på å renvaske den unge jenta. Et indisium i dette ærlige forsøket der doktor Schreyer og advokat Thomasius spiller førstefiolin, synes være den såkalte lungeflyteprøven. Når lungene av et dødt barn legges i vann, vil de enten synke eller flyte. Synker de, er barnet dødfødt, og det indikerer at det aldri har gått luft gjennom lungene.

Tråkker i sporene

Knausgård, Michelet og Fosse er benevnt med skinnende prent i min litterære bevissthet, men stavangermannen Tore Renberg står på skuldrene til giganter og har med sin historiske roman, «Lungeflyteprøven – forsvar for en ung kvinne som var mistenkt for spedbarnsdrap» – publisert et opus så overveldende, at mitt vokabular blir for lite, det sprenges innenfra.

Undertegnede har ikke den pretensiøse oppgave å være bokanmelder eller kritiker, og når jeg først kan velge fra øverste litterære hylle, er det som regel i panegyriske ordelag jeg raust kan uttrykke meg.

Det tør simpelthen være kjent at jeg på «sherlocksk vis» er på evig jakt etter «troens spor i ord». Ikke bare religiøse floskler, kristendom og tro på Gud er de facto ofte innbakt i profan litteratur, både i den klassiske og i nyutgivelser.

I Renbergs kaskade av skildringer er det ikke nødvendig å gripe til nevnte fiktive detektivs forstørrelsesglass, sporene er så store at jeg tråkker i dem!

Jeg varer meg selvfølgelig for å tøye strikken så langt at narrativet revner og handlingen strømmer ut. Derfor gir jeg kun et lite innblikk i hva dette handler om – en historie som Renberg har gravd i og endevendt siden 2018. Vi er heldige, Renberg har gjort jobben. Som sultne ulver over et margfullt kjøttstykke, kan vi lesere kaste oss over hans voluminøse produkt.

Nådeløst århundre

Forfatteren tar oss med til Leipzig i det nådeløse syttende århundret, som noen decennier senere skulle oppleve den barokkale gullalder, med Johann Sebastian Bach som komponist og kantor.

Skarpretteren – «en skikkelig kristen som kjenner Herrens ord og ofte besøker skriftestolen», kaltes den som ble betalt av offentlige myndigheter for å fullbyrde dødsstraff.

Ved lesningen assosierer jeg den intrigante skarpretteren med rå vold, underjordisk brutalitet og ondskap. Imidlertid, paradoksalt nok – forfatteren viser til reformatoren Luther, som 150 år tidligere uttalte om skarpretteren at «hans hånd er Guds hånd, den utfører Rettens beskjed og med den sender han den arme synder til himmelen».

Godseier Voigt og hans familie gikk til kirken, leste Bibelen, «holdt et kristelig hus» 1683 var pinefullt, et «annus horribilis» for foreldrene og mistenkte, men de trøstet seg med bibellesning, blant annet Jesaja 35: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!»

Sakens enerverende sendrektighet var imidlertid en voldsom påkjenning.

Historiske personer

Til romanen vedlegges et mangfoldig persongalleri, som på grundig renbergsk vis presenterer fortellingens historiske personer, der advokat Christian Thomasius pekte på fire hovedpunkter, hvorav to utkrystalliserte seg: ««Om Anna og hennes mor la hånd på barnet og drepte det? Om Anna hadde stukket barnet til døde?»

Forsvareren nevner kløktig stadig Leipzigs store og berømte sønn innen tysk rettsvesen, avdøde herr Benedikt Carpzov, som selv brukte «Bibelen, en bok han hevdet å ha lest femtifire ganger!» Likevel sies det om ham at han var «skånselsløs» og «etter sigende involvert i henrettelsen av 20.000 trollkvinner!». Skrekk og gru! Men alle tre Carpzov-brødrene karakterisertes av «den glupske bibellesningen».

I løpet av romanen hører vi om at «vi lærer og trøstes av Guds ord» og om «hvordan vi føres fram og oppbygges til det det evige liv» og at Jesus er «veien, sannheten og livet».

Torturkammer

Anna var etter alle solemerker uskyldig og feilaktig dømt og ble ført rett i varetekt i en av cellene under rådhuset, med tau om håndleddene og lenker om føttene. Her var mørkt, rått, trusler, skremsler, fliser under neglene og strekkbenk – brisk uten sengetøy, ingen toalett, bare en bøtte, og lenker i veggen holdt Anna fast 24 timer i døgnet, omgitt av skadedyr, stank og skrik fra naboceller. Fysisk og psykisk terror.

Dødsstraff den gangen kunne være å henges i galgen, begraves levende, radbrekkes med hjulet, miste hodet på markedsplassen med tiljublende menneskemasser. Tortur kunne brukes inntil tiltalte tilsto, selv om vedkommende var uskyldig,

Hun ba om en bibel, sang salmer om sin kjære Frelser. «Hun ba også ganske mye, hun hadde fått en bibel å lese i». Hun trøstet seg til Salmenes bok, «Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt; på en klippe fører han meg opp».

De brekte ringfingeren flere ganger, da hun i torturkammeret i Leipzig ble presset for siste dråpe, til å tilstå barnemordet, hvortil hun repliserte: «Min samvittighet er ren, herre skarpretter – min Herre Gud, jeg beklager, men lyve, det kan jeg ikke, for da er jeg ikke et Guds barn.»

«Jeg ble hevet i ormegården, mor»