Barna i møte med bibelsk loviskhet

Her om dagen hadde jeg en interessant prat om livet med mitt yngste barnebarn på fem år. Vi snakket om hva vi drev med om dagen. Jeg nevnte at jeg skulle tale i en menighet kommende søndag. «Men du trenger ikke tale mer, du», sa hun, «du får jo penger fra banken.» «Hva mener du?» sa jeg. «Du er jo pensjonist!» svarte hun.

Jeg måtte smile for meg selv over den ufattelige læringsevnen de minste blant oss har. Det høres, det lagres, det læres, det blir sannhet. Kanskje hun hadde snappet opp en setning fra en voksen om morfars nye liv?

Uskyldig og moro! Langt mer alvorlig er det å vite at det samme skjer med alt de små hører og lærer, også det negative: «Du er dum, du er håpløs, du passer ikke inn her…»

Hva ligger nederst? Spørsmålet er formet ut fra den erkjennelsen at det vi lærer først og opplever tidligst i livet er det som ligger nederst og dominerer oss mest, også senere i livet.

Kjersti Falk Berg, som ledet Barnekirken i Salemkirken, Sandefjord gjennom mine 14 år som hovedpastor, sa iblant: Det er fristende å forkynne lov for barna og de unge og nåde for de voksne. Forkynnelse for barn og ungdom handler ofte – eller i alle fall var det slik tidligere – om hva Jesus og Bibelen sier at vi bør og ikke bør gjøre. Det var godt ment. Nådeforkynnelsen kom ofte langt senere, når man etter et syndig liv ble invitert til botsbenken. Men i god oppdragelsestradisjon grep vi etter tekster som handler om hva er det viktig å lære de unge...

Er det rart at mange ble borte?

Det siste «vitnesbyrdet» mange avla før de forlot menigheten ble: «Jeg greide ikke å være kristen».

Hva ligger nederst? Tilsynelatende har budskapet om Guds godhet og nåde større plass i formidlingen til barn nå for tiden. Hva ligger så oppå det som ligger nederst?

Fortsatt glipper det for unge voksne som ikke finner menighetslivet relevant og som tross forkynnelsen om Guds godhet opplever at livet ikke er godt. Og som – selv om gamle livstilskrav er borte – står overfor nye krav og nytt konformitetspress: Engasjement, teologi, musikksmak, kleskoder, etiske dilemmaer…

I et intervju i Dagen 09.09.20 sier Rebecca Instebø: Da jeg gikk bibelskole, tenkte jeg: Det er ikke plass til den jeg er med mine kritiske spørsmål og nysgjerrighet. Jeg ble hysjet på. Det ble sittende i meg fra jeg gikk der til i dag.

Hun opplevde at man skulle gå litt på tå hev og ikke snakke høyt hvis man hadde spørsmål eller var uenig.

Og hun ble stressa og sliten av det ekstreme fokuset på engasjement. Fokuset på prosjektet kirke ble altoppslukende. Hvor ble det av retten til å være et sårbart menneske med alle komplekse spørsmål og problemstillinger som gjerne kommer i unge år? Hvor skal vi gå med dem?

Rebeccas erfaringer er vel verdt å merke seg for alle som er kalt til å bygge Guds Kirke på jord.

Hva ligger nederst?

Det er sagt at det er lettere, i alle fall ofte mer konkret, å forholde seg til det vonde og lidelsen enn til nåden og det gode. Jeg tror det er sant. Lidelsen ser vi, men hvordan ser nåden ut?

Budskapet i Karen Blixens tidløse fortelling «Babettes gjestebud» fra 1950 er tydelig: Nåden kan ikke forstås før den oppleves. Presten hadde sikkert forkynt nådens evangelium, og hans to fromme, ugifte døtre og den lille menigheten hadde sunget om nåden, hørt prekener om den, og gjennom uken forsøkt å gjøre seg fortjent til den. Men de hadde aldri forstått nåden før den kvelden deres franske hushjelp Babette brukte hele gevinsten hun hadde vunnet i det franske landslotteriet på sin lille menighet.

Nåden kom til dem i form av et selskap, et enestående måltid til dem som ikke på noen måte hadde gjort seg fortjent til det. Gratis, uten krav, på husets regning! Tydeligere kan ikke nåden billedgjøres, og mange opplever heldigvis dette som menighetens innerste vesen, og blir bevart for livet.

Men det er et trist faktum at mange andre går ut av kirken når livet ikke går opp.

Da jeg var pasient på Modum Bad for 16 år siden, sa de: Dette er et godt sted å ha det vondt! Når du først skal ha det vondt og komplisert i livet, er det godt at du er her. For det er derfor vi er til.

Det er min menighetsdrøm: Et godt sted å ha det vondt! For menighetsledere og alle andre er det derfor viktig å spørre: Hva ligger nederst? Er nåden vår første læring og erfaring? Blir den bekreftet og opplevd gjennom krevende ungdomsår fordi den er hele menighetens dypeste identitet? Da kan Rebecca og mange i samme situasjon som henne erfare at menighet er og blir den beste ressurs for hele livet.

Eller som en menighetsbygger sa: Noen bruker mennesker for å bygge kirke. Vi bruker kirke for å bygge mennesker!