Be om både fred og vekkelse i Ukraina

For noen uker siden hadde jeg æren av å delta på lederkonferansen til den ukrainske pinsebevegelsen. Det var en sterk kontrast å besøke et land i krig, samtidig som flaggene var heist til topps på grunnlovsdagen hjemme i Norge. Heldigvis hadde de bedt meg om å tale over et tema, for hva skal man si til ledere i et land som er i krig?

Bønnetjenesten for Sovjet

Det var godt å kunne representere Pinsebevegelsen i Norge, og referere blant annet til Hans Myrvoll som startet Bønnetjenesten for Sovjet for snart 50 år siden. Det var flere som nikket gjenkjennende til det navnet.

Jeg fortalte de ukrainske lederne at vi ber for dem, står med dem og vil stå med dem også når dette er over. Også det fremkalte mange takknemlige nikk i den store forsamlingen.

Verdsatt innsats

Den innsatsen norsk pinsebevegelse har gjort i Ukraina er verdsatt. Både i tiden før løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991, og i tiden etter. Den enorme menighetsveksten på 1990-tallet og et stykke utover 2000-tallet involverte mange brennende norske pinsevenner.

Også omsorgen for barna rammet av Tsjernobyl-katastrofen, som norske pinsemenigheter organiserte sommerleirer for, er fortsatt et sterkt minne for mange. Kontakten mellom våre bevegelser, både gjennom menighetsbygging og det diakonale, er verdt å merke seg.

En stadig krise

For noen dager siden var jeg sammen med en skoleleder fra Lviv. Antall studenter ved den teologiske skolen han leder har økt betraktelig under krigen, og de har nå om lag 2.000 studenter. Han fortalte at det viktigste han har gjort i denne krigen, var å gå på jobb 24. februar 2022, morgenen Russlands invasjon akkurat var i gang. Å stå foran staben og gi oppgaver til livredde mennesker, og fortsette å stå i det, har vært avgjørende.

På spørsmål om hva han tror utfallet av krigen blir, sier han: «Det er bare ett mulig utfall av denne krigen, og det er at vi vinner. Fordi det står om vår eksistens.» På spørsmålet om han klarer å hvile, svarer han: «Nei, denne krisen er her hele tiden. Vi får ikke fred.»

Denne mannen uttrykte takknemlighet for vår støtte, og på den ukrainske pinsebevegelsens lederkonferanse møtte jeg den samme takknemligheten. Takknemlighet for emosjonell støtte, for ny tro på at det nytter og for at vi ber. Det føles som om vi kan gjøre så lite, men det betyr så mye.

Ikke bare fred

Relasjonen mellom våre to bevegelser og vår to land er sterkere enn mange aner. Våre ukrainske venner trenger vår hjelp, forbønn og støtte nå og i lang tid framover. Min bønn og mitt håp er at vi som var for unge til å gjøre en innsats på 90-tallet kan ta et ledende ansvar denne gangen.

Min venn fra Lviv sier: «Be for fred, men ikke bare fred. Vi trenger noe større enn det. Vi trenger en vekkelse som varer lengre enn den som startet i 1991, og fører til forvandling av samfunnet.»

Hva om vi gjør dette til vår bønn, og vurderer hvordan vi kan være del av bønnesvaret i tiden som kommer?