Beethovens ukjente lovsanger
250-årsjubilanten skrev ikke bare symfonier og kammermusikk.
I adventstiden er NRK klassisk radiokanalen for flere av oss, den sørger for at kaskader av høystemt musikk veller fram og fyller rommene våre!
Personlig opplever jeg de store leverandørene av sakral musikk – Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel – som høydepunkter, det gjelder særskilt Juleoratoriet og Messias, må vite! Det sies om Bach at han skrev musikk til Guds ære.
Det samme kan sies om Händel – himmelen må ha holdt i pennen. Høsten 1741 komponerte han dette voluminøse mesterverket med nærmere tre timers spilletid – for kor, soli og orkester – på tre uker! Historien bekrefter at han under tårer skrev så blekket sprutet og at han skrev seg fri fra depresjon!
Og den type musikk knytter vi som regel til sjangeren barokk. Imidlertid, denne ukens fødselsdagsjubilant er vel verdt å nevne i så måte, Ludwig van Beethoven. 16. desember var det 250 år siden det tyske komponistgeniet ble født. Han huskes ikke bare for sine symfonier, klaverkonserter og kammermusikk, men også for at han lot bruke sine kompositoriske evner til å skape kirkemusikalske verker innen sin egen samtids sjanger 60-70 år senere – nemlig wienerklassisismen.
Jeg nevner først hans korte, kraftfulle «Lovsang» – «All himlen priser den Eviges ære», der librettisten Christian Gellert henter teksten fra Salme 103 og profeten Jesaja.
Jeg tør dele et par personlige opplevelser med leserne. I en alder av ti år «oppdaget» jeg Beethovens lovsang og dens mektige tonefylde. Med min beskjedne ess-klarinett ga jeg mitt spede bidrag til den flerstemte harmoniseringen da Lande guttemusikkorps øvet til årets julekonsert (1959) i Tune kirke. Arrangementet var da riktignok for janitsjarorkester, der strykeinstrumentene var utelatt.
Flere av Europas største sangstjerner har Beethovens lovsang på repertoaret. Jeg sitter selv med en innspilling gjort av «världens vackraste tenor» – Jussi Björling – med orkesterakkompagnement, der arrangementet stemmer meg til pietetsfull undring.
Imidlertid, noen år senere har jeg gode minner vedrørende Beethovens lovsang. Organist i Sarpsborg kirke på 1960-tallet, Erling Borgersen, var en entusiast på sin hals. Han var hele skolens sang- og musikkpedagog og inspirator og brukte sangtimene for alt de var verdt ved innøving av de forskjellige stemmene. Således dannet han et gedigent kor av byens 17-18-åringer. Det formelig bruste fra galleriet i kirken, da organisten selv tråkket på gasspedalen i dette unike arrangementet.
Når Beethoven fortjenstfullt stilles i fokus denne helgen, løfter jeg også fram hans storslagne messe – «Missa Solemnis (alvorlig)» Dette glitrende orkestrale opus er slett ikke for nybegynnere, men et sofistikert verk som krever musikere med høy kompetanse. Messen bærer i seg den samme subtile hyllest til Vårherre og hans allmakt. I brev og dagbøker skildrer Beethoven sin tro på Gud som den opphøyde og veldige skaperen. Dette kommer blant annet til uttrykk ved de inderlige ordene som tonekunstneren selv skrev over messens originalpartitur: «Von Herzen – zu Herzen gehen» På norsk ville vi si at «det går fra hjerte til hjerte».
Nevnes må også hans niende symfoni, en mastodont av et orkesterverk, der korsangere involveres i den siste satsen. Denne enorme symfonien, ferdigkomponert i 1824, er ikke et sakralt verk, men jeg får en opplevelse av at hele mitt indre blir som elektrifisert av toner og at grenser for hva et menneskelig ultragenius kan skape, synes å brytes. At Vårherre ødslet med sine gaver over de store musikkåndene, og Beethoven i særdeleshet, er det ikke tvil om. Jeg pleier under avspillingen av Beethovens niende symfoni, gjøre som når jeg lytter til nasjonalsangen vår – «løfte på hatten» og vise beundring for Guds storhet, selv om tonene i denne symfonien er til Schillers ode «An die Freude» – Ode til gleden! Hvilken mosaikk i toner – bravo bravissimo! Denne musikalske grandiositet stemmer min sjel til ærefrykt for Gud.
At den store mester nærmest var døv da han komponerte dette udødelige verket er ubegripelig. Han lyttet med sitt indre øre og skrev. Ved urfremføringen i mai 1824 sto han på podiet ved siden av dirigenten. Beethoven hørte ingenting av den stormende applausen, men sangerinnen Caroline Unger snudde ham mot publikum så han kunne se bifallet.