Behovet for apostoliske menigheter

Etter Jesus døde og sto opp igjen, ga han misjonsoppdraget til sine disipler og sa: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark 16,15). Gud ønsket ikke bare å bruke de tolv første apostlene, store evangelister eller dem med et spesielt misjonskall; alle kristne er sendt ut for å være vitner i vårt eget land, nabolag, på arbeidsplassen og studiestedet.

Dette har blitt forkynt mye de siste tiårene, men et viktig element har blitt hoppet over. For at Guds menighet skal være utrustet til å gjøre sitt oppdrag, trengs tjenestegavene å være på plass. I Efeserbrevet 4,11–12 står det: «Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.»

Disse tjenestene – apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – er kalt av Jesus Kristus og gitt av ham til sin menighet. Det står ingenting i Det nye testamente om at disse funksjonene skulle opphøre, verken da de første tolv apostlene døde eller da Skriften ble samlet. Tvert imot, i vers 12 står det at disse tjenestene skal fortsette «inntil vi alle når fram til enhet i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet». Vi har ennå ikke nådd dit.

Jeg tror det er en direkte sammenheng mellom hvor mye vi gir rom for disse tjenestene og hvor utrustet, sterkt og modent Guds folk blir. Menigheten er nøkkelen til å bringe Guds rike til verden, og apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere er nøkkelen til å utruste menigheten for dette oppdraget.

Apostlenes rolle

I Det nye testamente ser vi mange eksempler på hvordan apostler bidro til menighetens vekst og lederskap. De tolv første apostlene står sentralt, og Paulus ble anerkjent som apostel i tillegg til dem. Skriften nevner også andre som ble regnet som apostler, som Barnabas (Apg 13,50; 14,4; 14,14), Silas (1 Tess 1,1; 2,6) og Jesu bror Jakob (Gal 1,19).

Apostlenes rolle var å forkynne evangeliet på stadig nye steder, bekreftet med tegn og under. De etablerte nye menigheter, ledet dem, identifiserte nye ledere og innsatte dem som eldste. Apostlene hadde mange medarbeidere som de sendte for å styrke menighetene, og de fulgte dem opp gjennom brevskriving og besøk. De underviste Guds ord, konfronterte når det var nødvendig og trente opp nye ledere. Apostlene arbeidet også tett med profeter, evangelister, hyrder og lærere.

Det nye testamente advarer mot falske apostler (2 Kor 11,13; Åp 2,2), noe som samtidig bekrefter at det fantes ekte apostler. Hvis det kun hadde vært de opprinnelige tolv apostlene, ville det ikke vært nødvendig med en advarsel mot falske apostler. På samme måte som vi anerkjenner hyrder, lærere og evangelister i dag, finnes det ingen bibelsk grunn til å utelukke at vi også har profeter og apostler i dag.

Profetenes rolle

Det nye testamente beskriver den profetiske gaven i funksjon i menigheten, men nevner også personer som ble anerkjent som profeter. Profeten Agabus, for eksempel, reiste sammen med andre profeter og forutså en kommende hungersnød, noe som resulterte i en innsamlingsaksjon for de trengende i Judea (Apg 11,27–29). Senere møtte han Paulus og profeterte om at Paulus ville bli tatt til fange (Apg 21,8–10). I Antiokia ble menigheten ledet av et team som inkluderte både profeter og lærere (Apg 13,1).

Apostlenes gjerninger 15,32–34 forteller også at Judas og Silas, som selv var profeter, talte mye til oppmuntring og styrke for brødrene.

Profetene samarbeidet tett med apostlene for å spre evangeliet og etablere menigheter. De var anerkjente ledere som ga retningsgivende profetiske ord, forkynte Guds ord, og oppmuntret og styrket menighetene.

Evangelister, hyrder og lærere

I norsk kristenhet er vi ofte mer kjent med evangelister, hyrder og lærere. I Apostlenes gjerninger 8 leser vi om evangelisten Filip, som Gud brukte til å starte en vekkelse i Samaria og til å lede den etiopiske hoffmannen til tro på Jesus. Filip samarbeidet med apostlene Peter og Johannes, som kom til Samaria for å støtte arbeidet. Evangelistens tjeneste fokuserer på å forkynne evangeliet, ofte ledsaget av tegn og under.

Der apostlene legger grunnlaget og følger opp, har evangelistene en mer spisset tjeneste. I Apg 8,39–40 ser vi at Gud sendte Filip fra sted til sted for å dele evangeliet.

Ordet «pastor» finnes ikke i norske bibler; det greske ordet «poimēn» er oversatt som «hyrde.» «Pastor» er den latinske betegnelsen for hyrde. Hyrdebegrepet er knyttet til eldstetjenesten, slik det beskrives i Apg 20,28–31 og 1 Pet 5,1–3:

«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig; heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte; heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.»

Hyrdetjenesten handler om å vokte menigheten og være et forbilde. Salme 23 beskriver denne tjenesten godt: Hyrden leder til grønne enger, til hvilens vann, på rettferdighets stier, og gir trøst gjennom dødsskyggens dal. Jesus viser oss hvordan en god hyrde er: Han kjenner sauene, de kjenner hans stemme, og han er villig til å gi sitt liv for dem (Joh 10,11–15).

Lærertjenesten nevnes flere steder, som i Apg 13,1; Jak 3,1 og 1 Kor 12,28. Lærerens hovedoppgave er å undervise i Guds ord og bygge opp menigheten. Gjennom solid og sunn undervisning beskytter læreren menigheten mot vranglære og forvirring: «For at vi ikke lenger skal være umyndige småbarn, som kastes og drives omkring av enhver lærdoms vind …» (Ef 4,14).

Tilbake til bibelske begreper

For at Guds menighet i Norge skal være utrustet, sunn og sterk, er det viktig at vi både forstår og anerkjenner disse tjenestene. Vi må også bli fortrolige med å bruke disse bibelske begrepene. Det er underlig at vi uten problemer benytter ord og titler som Bibelen ikke bruker (pastor, prest, biskop, generalsekretær, styreleder, gründer), men vegrer oss for ord som apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer.

Min åndelige far, Reidar Paulsen, uttrykte det slik: «Når vi slutter å bruke bibelske titler og begreper, mister vi etter hvert også det bibelske innholdet.»

Hvordan utøve kristent lederskap og underordning

Pastor Steinar Lofnes: Jesus sa ikke «om» dere faster, men «når» dere faster