Behovet for apostoliske menigheter

Etter Jesus døde og sto opp igjen, ga han misjonsoppdraget til sine disipler og sa: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark 16,15). Gud ønsket ikke bare å bruke de tolv første apostlene, store evangelister eller dem med et spesielt misjonskall; alle kristne er sendt ut for å være vitner i vårt eget land, nabolag, på arbeidsplassen og studiestedet.

Dette har blitt forkynt mye de siste tiårene, men et viktig element har blitt hoppet over. For at Guds menighet skal være utrustet til å gjøre sitt oppdrag, trengs tjenestegavene å være på plass. I Efeserbrevet 4,11–12 står det: «Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.»

Disse tjenestene – apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – er kalt av Jesus Kristus og gitt av ham til sin menighet. Det står ingenting i Det nye testamente om at disse funksjonene skulle opphøre, verken da de første tolv apostlene døde eller da Skriften ble samlet. Tvert imot, i vers 12 står det at disse tjenestene skal fortsette «inntil vi alle når fram til enhet i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet». Vi har ennå ikke nådd dit.