Benedicte (21) endte opp på «disippellinje» uten å tro: – Veldig skummelt

– Jeg gråt og var bare frustrert. Hvordan kunne jeg tro på en Gud jeg ikke så og bare blindt følge Bibelen? Det klarte jeg ikke forstå.

Benedicte Hopsdal (21) tenker tilbake på sitt første år som elev på Helgeland Folkehøyskole. Den kristne folkehøyskolen, eid av pinsemenighetene i Norge, som fyller 50 år i høst.

Etter en gudstjeneste på skolen brøt hun sammen. Hodet var sprengt.

Men jenta som ikke kalte seg troende visste på forhånd at det ville bli utfordrende å gå på «Norges tydeligste kristne folkehøyskole».

– Det var egentlig veldig skummelt å søke på en så kristen skole. Samtidig var det noe ved stedet og menneskene jeg ikke kunne slippe fra tankene, sier Hopsdal.

Mot alle odds

21-åringen fra bygda Leknes utenfor Bergen fant seg aldri til rette i det overveiende kristne miljøet som ung.

På videregående fikk venner med mer sekulær bakgrunn. Men heller ikke der følte hun seg hjemme.

Årlige besøk til storebroren som jobbet på Helgeland Folkehøyskole, like utenfor Mosjøen i Nordland, ble et friskt pust fra hverdagen.

– Jeg forelsket meg i plassen, menneskene og Nord-Norge. Målet mitt var å bli elev der selv etter videregående, forteller Hopsdal.

Men den kristne profilen skremte henne.

– Jeg så på linjene og tenkte at «Disippelliv global misjon» skulle jeg i alle fall ikke søke på.

Men en av lærerne, Solveig Hosøy, snakket mye med henne og overbeviste Hopsdal at man ikke trengte være en kristen for å gå på linjene.

– Så mot alle odds endte jeg opp med å søke på disippellinjen, sier hun.

– Kjempekristen klasse

Som en av bare to ikke-kristne i klassen, kom Hopsdal til skolen med en skeptisk holdning.

– Jeg følte i starten at jeg gikk i en kjempekristen klasse. De kunne så mye om Gud og Jesus, forteller hun.

Vestlendingen fant trygghet i de få andre som ikke var kristne på skolen, samt lærere hun opplevde at så henne og forsto henne.

Etter hvert som tiden gikk, og hun ble kjent med medelevene sine, merket hun at de ikke var belærende, men tvert imot nysgjerrige og respektfulle overfor henne.

– De likte at vi stilte spørsmål, lette og vanskelige, og at vi var nysgjerrige. Det var veldig fint for meg som ikke hadde samme bakgrunn som dem.

Små bønnesvar

Spesielt i perioden mellom høstferien og jul merket Hopsdal at det skjedde ting i hennes trosliv.

Fra den frustrerende kvelden, hvor tanken på å tro på en usynlig Gud bare var absurd, til å oppleve det hun kaller små bønnesvar.

– En dag kom jeg på gudstjeneste på skolen, men var bare skikkelig lei alt som hadde med tro å gjøre. Etter prekenen sa jeg til Gud: Nå må du gi meg et tegn. Jeg gidder ikke mer hvis ikke du viser deg, sier hun før hun ler litt.

– Jeg vet du egentlig ikke skal be slike bønner til Gud. Men det som skjedde var at predikanten gikk opp på scenen en gang til og fortalte at han hadde fått en tanke om en i salen som strevde. Det traff meg rett i magen, forteller Hopsdal.

Hun begynte å undre og spurte seg selv om det var Gud eller tilfeldigheter. Lignende episoder skjedde igjen og igjen. Hele veien pratet hun med lærere og medelever om det hun var usikker på.

Da det nærmet seg jul var hun overbevist. Hun ville tro på Jesus.

Beslutningen kom ikke som følge av en spesiell episode, men det hun kaller en modningsprosess i troslivet.

– Solveig, som så meg i timene hver dag, fortalte meg at jeg gikk fra å være en skeptisk, innesluttet jente til en mer åpen og lærevillig person.

– Betydd utrolig mye

Hopsdal tror ikke hun ville kalt seg en kristen uten opplevelsene på folkehøyskolen.

– Jeg tror jeg innerst inne lengtet tilbake til et kristent miljø. Samtidig hadde det vært for voldsomt for meg å starte på en bibelskole. Folkehøyskolen ga meg den dosen og det tempoet med kristent innhold jeg trengte. For min trosreise har Helgeland betydd ekstremt mye, sier 21-åringen.

I dag jobber hun i en barnehage utenfor Bergen og en kommunal ungdomsklubb. Samtidig tar hun opp fag fra videregående. Målet er å studere til å bli barneskolelærer.

På søndagene er hun med venner fra folkehøyskolen, som nå studerer i Bergen, på gudstjeneste.

– Overgangen etter et år i en kristen boble kan være utfordrende. For meg har det hjulpet veldig å være en Helgeland-gjeng i Bergen som heier på hverandre, sier Benedicte Hopsdal

Mange historier

Solveig Hosøy er linjelærer på «Disippelliv og global misjon» og kjenner godt historien til Hopsdal.

– Hun hadde en spennende reise og har en historie jeg virkelig har gjemt i hjertet mitt, sier hun.

Men Hosøy, som har jobbet på Helgeland Folkehøyskole siden 2017, forteller at tilfellet med Hopsdal er langt fra unikt.

– Vi opplever at mange av elevene hos oss både får en personlig og åndelig utvikling i løpet av skoleåret.

– Hva tror du det kommer av?

– Jeg tror en styrke for oss er at vi har en god blanding av kristne fra ulike bakgrunner, noen ikke-troende og lærere som er tett på. Så mener jeg dette med å tilbringe tid sammen i trygge omgivelser er en viktig faktor, sier Hosøy.

Startet med en drøm

Når Helgeland Folkehøyskole i oktober feirer 50 år, ser rektor Redvald Hjulstad med stolthet tilbake på skolens historie.

– Det er stor stas å feire 50-årsjubileum. Mest glad blir jeg av å se at verdiene og grunnlaget fra oppstarten står fremdeles, sier Hjulstad som har vært rektor siden 2014.

92 elever søkte seg til folkehøyskolen før jubileumsåret. Til sammenligning hadde de 35 elever da de restartet skoledriften i 2017.

– Det er rett og slett kjempeartig at så mange søker. Å sitte på kontoret å kikke ut på ungdommene som har det gøy sammen er til å grine av. Det var akkurat dette vi drømte om for fem år siden, sier Hjulstad.