Bente (52): Frarøvet egen barndom – åpnet hjemmet for 13 barn

Nettene var de verste, husker Bente.

Hun er fem år og alenebarn i en dypt dysfunksjonell familie. Det er natt, og hun prøver å få sove. Men kranglingen mellom den rusede moren og samboeren inne i stua blir bare verre og verre. Hun hører slag og rop.

Plutselig er den lille kroppen i full alarmberedskap, og hun vet hva hun må gjøre.

Måtte redde mamma

Hun må redde mamma.

Bente står opp og drar henne med seg ut av huset. Gjennom skogen rømmer de til en slektning som bor i nærheten.

Noen tiår senere sitter vi i familien Ryghs hus i Halden. Bente serverer jordbær fra egen hage. Salongbordet er prydet med markblomster og det dufter av bakverk.

I dette hjemmet har til sammen 13 barn fått bo som fosterbarn eller i beredskap. I tillegg har Torfinns to sønner og ekteparets felles sønn og datter vokst opp her.

Hele sitt voksne liv har Bente vært lidenskapelig engasjert i å skape det trygge og omsorgsfulle hjemmet for barn som hun aldri fikk selv. Noen av dem har blitt en del av familien for alltid.

En tapt barndom

– Jeg har aldri vært et barn. Jeg måtte passe på mamma og på meg selv, sier Bente stille.

Da hun var tre år, ble foreldrene skilt på grunn av morens alkoholmisbruk. Hennes nye stefar hadde også rusproblemer.

Bente hadde to søsken, men de var begge over ti år eldre enn henne og var allerede ute av hjemmet. Da ble moren hennes ansvar alene.

– Vi flyttet rundt i ulike drabantbyer i Oslo, forteller Bente.

– Etter en kort stund ble vi kastet ut på grunn av bråk og fyll.

Vold i hjemmet

Bente husker episoder der de voksne i hjemmet truet hverandre med hagle og forskjærkniver. Den ene gangen var hun bare fem år gammel.

– Lille meg prøvde å ordne opp. Plutselig så jeg en forskjærkniv stå og dirre i veggen rett over meg, forteller hun.i.

– Jeg var livredd for at mamma skulle bli bli drept, men jeg var også redd for at noen skulle ta fra meg mammaen min. Hvem skulle passe på henne da? spør Bente.

Hun vet så altfor godt at spørsmålsstillingen burde vært omvendt.

En sommer hadde moren jobbet hardt for å skrape sammen nok penger til at Bente skulle få dra på sommerleir. Men allerede første kvelden måtte Bente fraktes hjem.

Livredd

– Jeg klarte ikke å være der, for jeg var livredd for hva som kunne skje med mamma når ikke jeg var hjemme og passet på henne, forteller Bente.

Hun vet at moren elsket henne, men avhengigheten til rusen ble viktigere enn kjærligheten til sin egen datter.

Julen var den lille jentas verste mareritt.

– Jeg gruet meg til jul, for da visste jeg at alle var så opptatt og at vi derfor ikke kunne rømme noe sted hvis det ble krise.

På julaften var de voksne som regel døddrukne før ribben var ferdig stekt i ovnen.

– Jeg måtte jobbe hardt med meg selv i mange år for å skifte fokus og lage nye, gode juletradisjoner med min egen familie, forklarer Bente.

Reddet søsteren fra overdose

– Alle visste, men ingen turte å gjøre noe.

Til slutt ble Bente plassert i et midlertidig «fosterhjem» hos sin eldre søster. Men da ble alt bare enda verre, for søsteren hadde også rusproblemer.

– Jeg hadde ingen voksenpersoner som jeg kunne støtte meg på. Gode rollemodeller manglet, så trygge og gode rammer til læring uteble. Det var ingen som lærte meg noe eller passet på meg. Tryggheten i livet var fraværende, forteller Bente.

Første skoledag var ikke moren i stand til å følge henne, og en fetter på 17 år ble den som tok henne med til det første oppmøtet. Folk undret seg, men det kom ingen reaksjoner.

– Det gjør fortsatt vondt å se på bildene fra den dagen, sier Bente.

Flyttet ut

Allerede som 17-åring flyttet hun ut og sammen med en kjæreste.

– Mine ungdomsår var ikke feilfrie, men jeg ruset meg aldri, sier hun.

Hater rus

– Jeg har et hat til rus, sier Bente.

– Den tok fra meg barndommen. Å oppleve utenforskap fra så tidlig alder, både på grunn av rus, men også fordi relasjonene rundt er giftige, gjør noe med deg.

Tidlig bestemte hun seg for å prøve å redde andre.

Da Bente var i slutten av tenårene, brøt moren med stefaren. Som nittenåring fulgte Bente moren til ulike møter i regi av Evangeliesenteret og Kameratklubben. Til da hadde hun vært helt ukjent med kristendom.

– På et møte i Oslo Kameratklubb ble jeg momentant helbredet fra noen fysiske plager og takket ja til å ta imot Jesus samme kveld. Jeg ante ikke hva dette var, men de sa at det var en som kunne gi meg et nytt liv på innsiden og helbrede meg, forteller Bente.

Bentes mamma og søsken ble også frelst og døpt. Moren var nykter i ti år og jobbet blant annet på kjøkkenet på Evangeliesenteret. Men i 2002 var livet hennes over.

Frelst og gift

– Nøkkelen inn til hjertet mitt var å la meg erfare noe som var fysisk og helt reelt, – ikke bare ord. En konkret helbredelse ble det beviset jeg trengte. Siden den gang har Jesus vært alt for meg, sier Bente.

Det samme året som hun ble kjent med Jesus, møtte hun også Torfinn, som kun seks måneder senere skulle bli hennes ektemann. Bente var bare 19 år.

– Det var kjærlighet ved første blikk.

I november 1990 giftet de seg.

Opprydningsarbeid

Men Bente hadde en tung bagasje som måtte bearbeides.

Et omfattende opprydningsarbeid i eget sjelsliv måtte til i årene etter at hun giftet seg.

– Jeg gikk til samtaler hos en kristen psykolog. Jeg trengte rett og slett å «ommøblere» litt i toppen.
 Jeg måtte søke hjelp og rydde i min egen bagasje, ellers ville jeg dratt det med meg inn i ekteskapet.

Sårene er grodd, men det står igjen noen arr. Hun vet at uten Jesus, så hadde hun ikke greid å reise seg.

– Det har vært avgjørende å hente styrke og trøst hos Jesus. En himmel å se fram til og en frelser å gå til. Det er det som gjør oss rike, sier Bente, og kikker bort på sin oppslåtte bibel.

– Jeg nærer meg med Guds ord hver dag. Det er det viktigste jeg har, sier hun.

Rusomsorg og fosterhjem

De første årene som ektepar jobbet Bente og Torfinn sammen på Evangeliesenteret før de bestemte seg for å bli fosterhjem.

– Å bekjempe utenforskap har alltid vært drivkraften, sier Bente.

I 1996 ble Bente og Torfinn fosterhjem for sin første fosterdatter. Bente var bare 25 år da de fikk en nyfødt jente inn i hjemmet som var «deres» helt til hun som ung voksen flyttet ut.

– Barnet som kommer inn i familien må få komme inn på ordentlig. Du tar ham eller henne under vingene dine, sier Bente.

– Hun er jo «vår» fortsatt. I dag er hun gift og har to barn, og vi er besteforeldre, smiler Bente stolt.

Torfinn hadde to gutter på 7 og 14 fra før da de to giftet seg. Bente ble dermed bonusmamma i en alder av 19 år.

– Jeg måtte ta hele pakka, smiler hun.

Hun forteller at hun har et kjempegodt forhold til Torfinns gutter.

Huset fullt

Til sammen har 17 barn spist rundt familien Ryghs middagsbord gjennom årene, fått klærne vasket og blitt kjørt til trening, sittet på fanget og fått omsorg.

– Barn må få være barn. Mange har, slik som meg, tatt stort ansvar fra ung alder. De ble nærmest ble født voksne og har tapt noe av den bekymringsløsheten som barn skal ha.

Bentes hovedmål har derfor vært å fylle opp kjærlighets- og trygghetstanken så mye som mulig hos barna hun har hatt omsorg for.

Hun føler seg heldig som har fått være med på denne livsreisen.

Sykdom og død

Men livet har også bydd på utfordringer. Året 2009 mistet hun begge sine søsken med tre ukers mellomrom.

På samme tidspunkt som dette skjedde, gjennomgikk mannen Torfinn sin tredje og siste store hjerteoperasjon.

Torfinn har hatt fem hjerteinfarkt og tre store hjerteoperasjoner. Bente kjenner at også hennes egen kropp begynner å rope etter hvile nå. Nå tar hun og ektemannen en dag av gangen.

De forsøker å ha en kaffe-date hver dag der de setter av tid til hverandre.

Fra vondt til godt

Hun oppsummerer livet sitt slik:

– Det er ikke mulig å endre på det som har vært, men jeg kan gjøre noe med det som kommer. Våre valg er helt avgjørende for vår framtid. Livet har gjort meg mye vondt, men hadde jeg ikke hatt den historien, hadde jeg heller ikke endt der jeg er nå.

Hun er et levende vitnesbyrd om at alt er mulig for Gud.

– Når Gud får adgang til livet, er ingenting så mørkt at han ikke kan skape noe vakkert ut av det, sier hun.