Bjørn Are Davidsen: Kristendommens undervurderte rolle

Som skribent er det lett å telle antall ord. Det er verre å vite om de har ført til liv – refleksjon, oppbyggelse eller til og med omvendelse. Derfor var det oppmuntrende med ros fra ateister for artikkelen «Kristendommens undervurderte rolle i vitenskapens utvikling» i Minerva i april. Én leser kalte den «dagens mest lærerike søndagslesning», en annen ba om tips til mer å lese om dette.

Jeg har også hatt gleden av gode tilbakemeldinger på podkaster og tv-innslag. Flere forteller at de har endret syn på kristen tro og historie.

Myter og perspektiv

Noe handler om myter, annet om perspektiv. Kristningen kobles til tvang og merkelige forbud. Bot for å arbeide på søndager. Ikke lov å spise hestekjøtt. Alle barn må døpes. Slutt å tro på Tor og Odin.

Mange overraskes av en annen vinkel: For første gang fikk vi lovfestede fridager. Alle skulle døpes, selv treller. Dermed ble det forbudt å sette barn ut i skogen. Vi fikk et demokratisk syn på døden. Fattige, slaver og kvinner trengte ikke dø i kamp for å få et godt liv etter døden.

Mange opplevde glede, håp, tilgivelse, fred og frihet.

Overnaturlig

Å jobbe i en kristen tankesmie har gjort meg bevisst på kristendommens undervurderte rolle. En forfulgt sekt uten våpenmakt og med nestekjærlighet som sentralt budskap tok over hele Romerriket. Så kampvillige krigere som vikingene ble kristne, for mange skjedde det generasjoner før Olav den hellige.

En tro som fokuserer på Jesus på korset, på å forsone seg med Gud og få evig liv, ender med å fremme gode liv på jorden, med bidrag til alt fra menneskeverd til vitenskapens utvikling.

Spør du om min tilbakemelding, er den at det minner om noe overnaturlig.