Ble misjonær for folket han hatet

Et bittert hat til nasjonen Tyskland og til sin tyske far, ødela mye av oppveksten hans. Traumene må han leve med den dag i dag.

Den kjente og erfarne menighetsplanteren og misjonæren fra Skien lar kaffen bli kald og glemmer å smake på formkaken når han lar minnene fra fortiden komme til overflaten i møte med Korsets Seier. At han i dag kan se tilbake på 50 år i tjeneste for og i kjærlighet til, det tyske folk, er historien om et mirakel.

– Min far var en nattklubbeier i Berlin. Under krigen kom han til Norge. Resultatet ble ekteskap med min mor, og to sønner, forteller han.

Men etter hvert kom det fram at faren også hadde andre forhold og det kom for en dag at unge Even hadde mange halvsøsken. De seks første årene av sitt liv tilbrakte han i Tyskland. Men da ekteskapet mellom foreldrene røk i 1952, flyttet moren tilbake til Norge, og fant husly hos sin søster i Skien sammen med sønnene sine.

Stigmatisert og mobbet

– Hun snakket lite med oss om det som skjedde. Det var ikke lett for henne. Hun var jo stemplet som en «tyskertøs» her hjemme og vi barna ble kalt «tyskerunger». Vi ble stadig mobbet og plaget. Fram til sin død var min mor bitter over det hun hadde opplevd. Hun giftet seg aldri igjen.

I etterkrigstiden ble tyskerungene, eller krigsbarna, regnet som mindreverdige borgere i Norge. Da freden kom i 1945, startet krigen for de rundt 12.000 barna med tysk far og norsk mor. De ble sammenlignet med rotter som aldri kom til å bli husrene.

Igjen og igjen ble de sviktet av det norske samfunnet. De ble utsatt for forfølgelse, mobbing eller stigmatisering.

En dag mens Evens mamma gikk ulykkelig og fortvilet gatelangs i Skien fant hun en kristen traktat, med invitasjon til et møte i pinsemenigheten Tabernaklet. Emanuel Minos skulle tale der.

Hun kom seg dit og overga sitt liv til Gud. Fra da av levde hun et helhjertet kristenliv, men bitterheten mot fortiden greide hun ikke å gi slipp på.

– Menigheten Tabernaklet ble redningen for oss som familie, sier Grüner avgjort.

– Vi ble fortsatt mobbet, men menigheten ble som en fast borg for oss. De beskyttet oss. Vi ble inkludert og elsket. Blant medlemmer fant vi gode voksne som ble ekstra foreldre for oss og som brydde seg om oss.

Like fullt bar den unge Even på et sterkt hat i sitt hjerte til sin far og til den tyske nasjonen som hadde forårsaket så mye vondt i hans liv.

Fra hat til kjærlighet

20 år gammel skulle det imidlertid skje noe som endevendte hele hans liv. Han fikk et radikalt møte med Jesus og ble frelst. Samtidig hadde han en sterk opplevelse der Gud kalte ham til å reise tilbake til Tyskland og vise menneskene der Guds kjærlighet.

– Det er nesten for utrolig til å være sant, men Gud fødte en kjærlighet i meg til det folket jeg hadde hatet så intenst. Denne spesielle kjærligheten har preget hele min tid som misjonær i Tyskland, og den brenner like sterkt nå. Den driver meg natt og dag til stadig å nå ut til nye mennesker med evangeliet.

I dag, 50 år senere, er han etablert for godt i den lille bygda Fischach utenfor Augsburg, med rundt 5.000 innbyggere. Rundt seg har han og kona Lill Enid fem barn og svigerbarn og åtte barnebarn.

– I tillegg har jeg lett meg fram til flere av mine tyske halvsøsken. Noen har jeg funnet, og jeg er fortsatt på leting etter flere, forteller han.

Alle vet hvem Even Walter Grüner er i nærmiljøet der han bor. De kaller ham bare for «presten». Misjonæren fra Norge hilser på alle, blander seg med folk, ser sport sammen med naboene og kjenner de fleste ved navn.

– Nå kan jeg faktisk takke for min far. Uten han hadde jeg jo aldri blitt født og hadde ikke kunnet se så mange mennesker bli frelst i Tyskland.

Fikk ingen støtte

Gjennom 50 års tjeneste har nemlig Lill Enid og Even sett 50 nye menigheter bli plantet gjennom sin apostoliske tjeneste kombinert med sitt varme hyrdehjerte for enkeltmennesker.

De har arbeidet i 300 byer i Tyskland, Sveits og Østerrike og fostret fram et stort antall nye misjonærer, pastorer og ledere. Som pensjonist er han fortsatt ansatt i den tyske pinsebevegelsen.

Som ung kristen havnet Grüner på bibelskole i Sarons dal, der han også fant sin framtidige kone, Lill Enid.

– Jeg ble egentlig litt fortvilet da jeg fikk følelser for Lill Enid. Jeg hadde levd litt vilt før jeg ble kristen, og hadde bestemt meg for å holde meg unna damer. Så da jeg ble forelsket ville jeg forlate skolen.

Men heldigvis var det noen som fikk snakket den unge mannen til fornuft. De to giftet seg og ble boende der mens Even jobbet som forlagssjef i Logos forlag. Men misjonskallet til Tyskland lå og ulmet.

Problemet var at Europa ikke var regnet som noe misjonsfelt på den tiden. Dermed sa det unge paret ja til å reise til Kenya for å drive med litteraturmisjon. Det økonomiske underholdet var i orden. Flere menigheter skulle støtte de unge misjonærene. I siste liten stoppet en direkte tiltale fra kollega Per Kapstad dem fra å reise.

«Du skal ikke til Kenya, du skal til Tyskland», sa Kapstad tydelig. Og slik ble det.

– Men da vi sa at vi skulle til Europa, var det ingen menigheter som ville støtte oss økonomisk lenger, forteller Grüner.

– Unge og gale som vi var, dro vi likevel. Vi hadde nøden i hjertet.

Vekkelse på gata

Det første stedet de to slo seg ned var i byen Koblenz. Her startet raskt en vekkelse både blant intellektuelle og gatas folk.

– Den første som ble frelst var en prostituert. Siden kom leger og professorer og tok imot Jesus. Jeg bad også med en hippie til frelse. En dag sa Gud til meg at denne mannen en dag skulle overta ledelsen for menigheten. Da jeg fortalte ham det, lo vi begge godt. Det var helt utenkelig. Men han studerte teologi, ble pastor, og leder menigheten i Koblenz den dag i dag, forteller Grüner.

Even hadde jo tilbrakt sine seks første leveår i Tyskland, og snakket flytende tysk som barn. Tilbake i landet som voksen måtte han friske opp språket igjen. Men den ferske misjonæren gikk på med friskt mot.

– Menighetene våre er blitt født på gata. Vi hadde stand, et lite telt, delte ut traktater og snakket med mennesker. Men de første årene kunne jeg nok ofte stå i samtaler med folk uten å skjønne så mye av hva de sa, innrømmer han.

– Jeg tror de merket kjærligheten likevel.

Etter sju år følte Lill og Even at tiden var inne for å reise videre. En liten søstermisjon i pinsemenigheten Salem i Åros tok kontakt og ville støtte dem når de nå brøt opp for å innta nytt land. Neste stoppested ble Augsburg. Menigheten de plantet der, er fortsatt Grüners åndelige hjem i dag, selv om han er på reise store deler av året.

– Den vokste raskt. Samtidig grunnla vi en rekke nye menigheter ut fra Augsburg i de 11 årene jeg var pastor der.

Etter sterkt påtrykk fra Evens barndomsmenighet, Tabernaklet, Skien, sa han ja til å komme til Norge og bli deres pastor i 1994.

– Jeg trodde jeg skulle komme hjem, men i stedet følte jeg meg som en fremmed.

Tiden i Norge beskriver Grüner som fin, men i løpet av denne perioden fikk han bekreftet enda sterkere sin apostoliske tjeneste. Han var aldri ment for å sitte bak et skrivebord. Under tiden i Norge kjente han på sorgen over de fortapte i Europa. I 97 bar det derfor ut igjen.

Presten på torget

Tilbake i Tyskland fikk «gatekirken» en renessanse i Grüners tjeneste. Arbeidet har i dag en egen nettside og har blitt et viktig redskap for å bryte nytt land på nye steder. For den tyske pinsebevegelsen har Grüners metoder vært en inspirasjon i deres svært så proaktive menighetsplanting-strategi i dag.

Den tyske pinsebevegelsen har per i dag ikke mindre enn 200 menighetsplantingsprosjekter på gang, og har sterkt fokus på vekst.

– En menighetsplanting starter alltid på gata, i møte med enkeltmennesker. Deretter finner vi nøkkelpersoner, leter etter muligheter for å starte opp arbeid, og derfra grunnlegger vi en forsamling, trener opp ledere, og drar videre.

Slik beskriver Even Walter Grüner sin enkle framgangsmåte.

Første sted ut etter norgesoppholdet for familien Grüner var byen Füssen.

En formiddag treffer Even en eldre mann på torget. Det viser seg å være den katolske presten. Han hilser og synes gatekirke-initiativet er flott.

– Jeg har en nådegave når det gjelder å få kunnskaps ord og profetiske hilsener til mennesker, også helt ukjente. En stund ute i denne samtalen taler Gud til meg om at presten trenger å bekjenne en synd i livet sitt. Jeg tar frimodighet til meg og nevner det for ham. Han begynner umiddelbart å gråte.

Den norske pinsemisjonæren ender opp med å be for den katolske presten midt på torget hvor alle kjenner ham, mens tårene strømmer. Det ble starten på et sterkt menighetsarbeid i denne byen.

– Det var et tegn fra Gud om at han åpnet dørene for oss på dette stedet. Ut fra Füssen har vi grunnlagt åtte andre menigheter i området, forteller Grüner.

Møtet med den katolske presten var imidlertid ikke den første gangen Grüner var i berøring med den katolske kirken og den karismatiske fornyelsen som har pågått i den katolske kirken i Tyskland. Da han var pastor i Augsburg ble han invitert til å tale på en katolsk årskonferanse.

– De sa jeg måtte komme en time før møtet begynte, så vi kunne be sammen. Det var et bønnemøte som både i lyd, intensitet og tungetale overgikk det meste av det jeg har vært med på i pinsebevegelsen.

I menighetene han plantet opplevde Grüner ofte at det kom nonner og munker på møtene.

– De kom fordi de syntes de opplevde Guds nærvær sterkere i våre møter enn på messene.

Even ble etter hvert invitert inn i et samarbeid med den katolske karismatiske fornyelsen og opplevde en stor velsignelse sammen med disse åndelige søsknene. Han mener at åpenheten den tyske pinsebevegelsen viste overfor katolikkene fikk mye å si for denne åndelige vekkelsen i Tyskland.

Bygger bro

Den erfarne menneskefiskeren snakker ofte om å bygge en bro til mennesker for å nå dem med evangeliet. Et kontaktpunkt som skaper åpenhet.

– Gud har gitt meg en gave der. Ofte kan jeg bruke humor, eller noe annet dagligdags, til å skape et øyeblikk av kontakt.

Grüner viser til Jesu samtale med kvinnen ved brønnen. Det var Jesus som tok det første skrittet og ba om vann.

– Det var broen. Derfor kunne Jesus nå inn til hennes hjerte.

Å ønske mennesker vi møter Guds velsignelse må heller ikke undervurderes, mener Grüner, og forteller om den gangen han ble med en pastorkollega på kinarestaurant etter møtet.

– Ved inngangen hilste jeg på restauranteierens kone, og sa «Gud velsigne deg». Under måltidet kom mannen hennes bort til bordet vårt og spurte hvem av oss som hadde ønsket kona hans Guds velsignelse. Da jeg ga meg til kjenne fortalte han at de var buddhister, men at de hadde søkt etter et sted de kunne finne Gud. Vi samtalte litt sammen og jeg kunne henvise til menigheten til min pastorkollega, og det endte med at hele familien møtte opp der og kom til tro på Jesus.

Grüners egen lidenskap for sport er også en bro fotballentusiasten bruker ofte.

– Jeg er æresmedlem i Bayern München nå, etter over 30 år i klubben. Men jeg følger godt med på norsk fotball også. Jeg følger både eliteserien og 1. divisjon tett. Både jeg og barna mine heier alltid på Norge, ler 75-åringen.

I sommer er det første gang på tre år han er hjemme i gamlelandet. Koronaen har satt en stopper for de årlige turene hjem for å besøke støttemenigheter og familie. Endelig skal også broren i Skien få et besøk.

– Det er fint å komme hit på besøk, men det er Tyskland som er hjemme for oss nå. Der har vi barn og barnebarn og vi har lagt ned 50 år av våre liv der nede, sier Grüner, før han setter seg i bilen for å kjøpe maling hos Bauhaus til det norske trehuset han har bygget seg i Fischach.