«Branding» eller barmhjertighet?

Jeg elsker bibelhistorien om Sakkeus. Den kortvokste og svært rike overtolleren som klatret opp i et morbærtre for å se Jesus.

Han ville få et glimt av den sagnomsuste rabbien, uten å bli sett selv. For ingen fornemme menn klatret i trær. Men det var nettopp det som skjedde; folkemengden med Jesus i spissen fikk øye på ham der bak bladene. Den mektige mannen som hadde romerske soldater til sin disposisjon for å inndrive skatten, var nå i en ydmykende og sårbar situasjon.

Sakkeus i treet var et lett bytte for sine landsmenns misnøye. Folket murret. Stemningen var amper.

Ingen refs

Hvordan ville rabbien Jesus reagere?

Folkemengden håpet og forventet nok at Jesus skulle sette skapet på plass - hudflette denne store synderen og forræderen. For Sakkeus var en landssviker. Han jobbet for okkupasjonsmakten og beriket seg selv på folkets bekostning. I stedet for offentlig refs, inviterte Jesus frimodig seg selv hjem til Sakkeus.

Det må ha kommet som et sjokk på folkemengden. Jesus hadde tydeligvis ikke blitt opplært i verken branding, markedsføring eller forstått følgene av «cancel-culture».

Å invitere seg hjem til byens mest forhatte mann, var den raskeste vei til å ødelegge sitt gode navn og rykte. Og timingen var særdeles dårlig - nå rett før Jesus skulle feire påske i den hellige byen Jerusalem. Makan til mageplask av læremesteren Jesus!

Villig til å skuffe

Hva var det Jesus så i denne svikeren?

I motsetning til folket, så Jesus en angrende synder, en mann som sårt trengte barmhjertighet, en mann som på dypet lengtet etter Gud. Mens massene murret, ble det fest i Sakkeus hus og en bortkommet sønn fant veien hjem til Gud. Jesus var villig til å skuffe de mange, for å redde den ene.

Barmhjertighet var viktigere enn «branding». Kanskje vi alle har godt av å bli utfordret på det området?