Brøt med Pinsebevegelsen – ble prest og maratonløper

Som 25 år gammel fersk evangelist ble Cato Thunes invitert til å tale under den årlige Predikantkonferansen i Filadelfia, Oslo. I salen satt pastorer og ledere fra hele Norge. Underveis i prekenen hører han seg selv si: «Så sier Herren!».

Da gikk det kaldt nedover ryggen på den unge karismatiske evangelisten fra Drammen.

– Der og da visste jeg at det ikke var Herren som sa det, det var meg selv, sier Thunes.

Han kansellerte øyeblikkelig alle prekeninvitasjoner og kom inn i en eksistensiell krise der hele hans teologiske univers raste sammen.

– Jeg svømte rundt i et stort intet. Det eneste jeg var sikker på var at jeg befant meg på Guds fang.

Etter hvert meldte Thunes seg ut av Pinsebevegelsen. Det var ikke et vondt brudd, bare nødvendig, presiserer han.

Det skulle imidlertid ta 20 år før den unge evangelisten var tilbake på talerstolen. Da som prest i Den norske kirke.

– Jeg var et lite troll

Nå er det sognepresten Cato Thunes tar imot oss på prestekontoret i Strømsgodset menighet, vakkert plassert på en høyde med utsikt over Drammenselva og et steinkast unna fotballaget Strømsgodsets hjemmebane.

Endelig er han tilbake i byen der han begynte sin egen trosvandring og oppdaget sine forkynnergaver.

På veggen bak oss henger et kunstverk, et kors skapt i tre og gips av sognepresten selv, og i treningsbagen i gangen ligger løpeskoene klare. I en alder av 59 år er Thunes på sitt livs sprekeste. Om en time er han på plass på Marienlyst stadion for å trene til maraton i Valencia 5. desember.

Thunes er like mye prest uansett hvilke arenaer han befinner seg på. Det er slik han vil ha det.

Dørvakt på pub

Til tross for en sprelsk ungdomstid, har Thunes alltid hatt et forhold til tro.

– Selv om jeg var på byen med kompiser og kom bøtte full hjem, ba jeg alltid aftenbønn, forteller han.

Fra han var ganske liten, slet han med eksistensielle spørsmål som han ikke fant svar på. Lengselen seg etter å finne mer ut av de store spørsmålene vokste med tiden.

Gikk på tysk teologiskole med bare menn

Som dørvakt på Drammens hippeste utested, Dickens, fikk han stadig besøk av en flokk ivrige ungdommer fra pinsemenigheten Filadelfia, Drammen, som inviterte han med på ungdomsmøte. De ga seg ikke, så til slutt svingte han innom.

Ungdomskoret på over 100 sangere sto på scenen, og Kjell Even Våraker vitnet frimodig. «Dette var et annerledes sted», tenkte Cato og fant raskt sin plas som en del av ungdomsgjengen.

– Det var kjærlighet ved første blikk, konstaterer han.

Under et søndagsmøte der pastor Gunnar Østrem prekte, var det noe i forkynnelsen som vekket unge Thunes.

– Jeg var møkk lei av å være redd. Da ga jeg meg over til Jesus, og det tunge åket jeg hadde båret på ble sprengt i stykker, forteller sognepresten.

Denne opplevelsen gjorde unge Cato godt. For selv om han utad så ut som en selvsikker og tøff fyr, var han veldig usikker og redd innvendig.

Ultrakarismatisk pinsevenn

Veien inn i forkynnertjeneste ble ikke lang for den nyfrelste gutten. Det var ledere i miljøet i Filadelfia som både så ham og trodde på ham.

Startskuddet gikk da Kjell Våraker spurte om han ville innlede et søndagsmøte. Derfra tok det av.

– Jeg var en «all in» pinsevenn og var ultrakarismatisk. Jeg gikk på Guds løfter og proklamerte seier i Jesu navn i alle sammenhenger. Hadde noen bedt meg om å gå på vannet i tro, hadde jeg sikkert gjort det, mener han.

Den unge evangelisten sto ordentlig på gassen og invitasjonene begynte å rulle inn.

– Mye av dagens kunst er pervers

Men etter hvert gjorde Thunes noen erfaringer i livet som korresponderte dårlig med hans sterke proklamasjoner. I begynnelsen feide han det bare under teppet, men etter hvert ble det så mye at han ikke orket mer.

– Jeg har nok noen kommunikative og dramaturgiske evner som ble dyrket fram og som gjorde at jeg fikk mye respons og anerkjennelse. Men etter hvert ble jeg engstelig for den makten jeg hadde fra talerstolen, sier han.

Det hele kulminerte i opplevelsen på Predikantkonferansen.

– Jeg visste at jeg proklamerte noe som jeg ikke kunne stå inne for.

Trygg på Guds fang

I årene som fulgte brukte Cato Thunes tiden på studier. Til sammen ble det 12 år på universitetet, der han blant annet tok master i klinisk sjelesorg og profesjonsetikk. Sakte men sikkert begynte det å utpeke seg en ny retning for liv og tjeneste.

– Det teologiske universet kom på plass. Jeg har fortsatt mange spørsmål, men jeg er nå enda tryggere på Guds fang. Det ble stort for meg hvordan løftene i dåpens nåde og nattverdsfellesskapet lover oss en ny start uavhengig av hva jeg forstår og greier å bekjenne. Jeg kom inn i en teologi som ga meg mye mer hvile, forklarer han.

Den nå erfarne sognepresten har fortsatt gode bånd til Pinsebevegelsen. Mange av hans venner er der fremdeles, og av og til blir han bedt om å komme for å tale i Filadelfia.

Thunes mener at bevegelsen har endret seg noe fra å være en antiintellektuell bevegelse med mange fine folk som var glad i Jesus, til å tenke mer reflektert over de store spørsmålene

Skuffet over kallet

Selv tror ikke 59-åringen at han er en klassisk luthersk prest, men han har funnet seg godt til rette i kirken.

– Det er et veldig godt rom å være i når du er glad i mennesker. Som prest får du en unik plattform til å møte mennesker i ulike livsfaser.

Mange tror at den viktigste arenaen for en prest er oppe på prekestolen. Selv setter Thunes enda mer pris på de gode samtalene i sjelesorgrommet eller blant løpekameratene på stadion, der man deler livet med hverandre.

Han har pastoralklinisk utdanning, med spesialisering i den eksistensielle samtalen.

Den gode samtalen

– Når den andre lukker opp hjertet sitt og deler det vanskeligste, når du ser forvandlingen hos mennesker som griper nåden og finner håp, er det helt fantastisk. Vi er ofte så nådeløse overfor oss selv. Vi må hjelpe hverandre til å favne nåden, sier Thunes engasjert.

– Er det mer utfordrende å være prest i dag enn da du startet?

– Nei. For meg handler det om at det budskapet jeg formidler må kommunisere med den samtiden jeg befinner meg i. Det føler jeg at evangeliet gjør. Derfor er jeg på en del utradisjonelle arenaer, som skribent i et idrettstidsskrift, jeg gjør en radiosnutt for NRK hver fredag, og selvfølgelig blant løpegutta.

Pastor solgte narkotika og rømte fra politiet

Thunes ser mange flere muligheter enn begrensninger for troen i dagens samfunn.

– Det er hyggelig hvis det kommer folk til gudstjeneste, men flest folk møter jeg ellers i uka. Da må jeg være på hugget. Jeg er ikke så veldig annerledes på søndagen enn på løpebanen på Marienlyst stadion, forklarer Cato.

Løper to mil daglig

Mannen som snart fyller 60 år, løper i snitt over to mil hver dag og har en av landets beste trenere. Han har aldri vært i bedre fysisk form enn nå, innfor maratonløpet i Valencia om noen uker.

– Hva motiverer deg til å løpe så langt?

– Jeg har en indre glød som bare gjør at jeg fyrer av gårde. Og langdistanseløp er typisk meg. Både på løpebanen og ellers i livet. Jeg blir inspirert av å ha et mål i sikte.

Lever på pappas tro

Thunes er takknemlig for å ha en kropp som fungerer. Det har ikke alltid vært sånn. Som etablert og etter hvert pappa til fire, falt kroppen sammen.

I 40-årene måtte han finne på noe og løping ble svaret. Sammen med noen ernæringsjusteringer, fant han tilbake til den formen han trivdes i.

– Da jeg vant Mørketidsløpet i Tromsø og sto på toppen av pallen, ble jeg 17 år i hodet igjen, innrømmer Thunes.

Gikk Norge på langs

Langdistanseløperen i ham ble virkelig testet da han sommeren 2019 bestemte seg for å gå Norge på langs, med minimalt i sekken.

– Det finnes ikke et eneste Lars Monsen-gen i kroppen min, men jeg hadde fått det for meg at jeg ville ut på en tur der jeg kunne kjenne på angsten, føle på det å være forlatt, sulten og ha gått seg bort.

Kristiansund-keeperen har bibelvers på hanskene

Det gjorde han. Langt inne i fjellet mellom Sulitjelma og Narvik måtte han gå en lang omvei inn i Sverige, fordi det ble for vanskelig å forsere rett over fjellet. Han hadde dessuten bommet på matrasjonene.

– Jeg var sulten, redd og kald, og alt var fælt. Jeg lå i fosterstilling og grein inne i teltet. Det er en gave å ha kjent på de følelsene.

– En gave?

– Ja, jeg hadde kommet til et punkt i livet der jeg hadde det veldig bra. Jeg har vært lykkelig gift i over 30 år, har fire fine, friske barn, har blitt bestefar og har jobb jeg trives med. 80 prosent av verdens befolkning har det ikke sånn.

– Jeg tømte vinflasker og kastet poser med kokain

Den spreke sognepresten mener vi altfor lett glemmer at vi som bor i Norge har trukket vinnerloddet.

– Denne turen ga meg mange verdifulle erfaringer når det gjelder å kontrastere alle de goder vi tar som en selvfølge.

Smerte gir vekst

Thunes har lært seg at også smerten er en dimensjon som former oss som mennesker.

– Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for alt, både det gode og det onde. Jeg liker å kalle både smerten og gleden for vårt åndedrag. Smerte gir vekst. Det er smertefullt, men det er ikke farlig.

Selv er Cato Thunes veldig takknemlig både for smerten og gleden han erfarte i Pinsebevegelsen. For ikke lenge siden var han en av byens prester som hilste Filadelfiakirken, Drammen på deres 100 års jubileum.

Der takket han menigheten hjertelig for hva den har betydd for hans livsvandring.

– Tiden i Pinsebevegelsen har vært med å forme meg, både på godt og vondt. Og all honnør til Filaselfiakirken i Drammen, som både så meg og utfordret meg.