Bruk den gaven Gud har gitt deg

For en kirke er det viktig hva Bibelen sier om nådegavebasert tjeneste. Vi ønsker at Bibelen skal være rettesnor for liv og lære. Både Jesus og Paulus levde i sin tid og kultur, og det finnes eksempler der de tok hensyn til dette. Eksempelet om slaveri som Paulus godtar, betyr ikke at Bibelen forsvarer slaveri. Men det ville blitt kaos om Paulus hadde gått imot slaveriet som fantes. Da ville i så fall mange mistet sitt livsopphold.

Et annet eksempel er at Paulus lar Timoteus bli omskåret, selv om han selv var motstander av omskjærelse. Paulus ønsket ikke at evangeliet skulle bli hindret; det skulle alltid være det viktigste for ham. Derfor strakk han seg langt for å få innpass for evangeliet.

1. Viste respekt

Jesus viser en annen holdning til kvinnene enn hans samtid gjorde. På den tiden var det uhørt av en mann å snakke med en kvinne ute på gata. Nettopp det gjør han i historien om den samaritanske kvinnen ved brønnen. Heller ikke kvinnen som ble grepet i hor ble stående som den eneste skyldige; «den som er uten synd, kan kaste den første sten».

I tillegg lot han en kvinne, som mest sannsynlig hadde tjent sine penger på unevnelig vis, bruke sine verdier til å salve hans føtter. Han tok imot hennes hengivenhet – selv om mange andre ville ha rynket på nesen.

Ikke en eneste plass kan vi lese at Jesus behandlet kvinner på en nedverdigende måte. Han viste alltid en dyp respekt for dem som mennesker.

Heller ikke kan vi lese at Jesus framhevet menn framfor kvinner. Men han gikk heller ikke i fakkeltog eller holdt protesttaler for å endre kvinners stilling i samfunnet. Det var mange kritikkverdige ting som skjedde i samfunnet da som nå, men Jesus måtte fullføre sitt oppdrag. Det betyr ikke at han syntes at uretten var akseptabel.

Jesus skulle hjelpe menneskeheten – ved å forandre menneskers hjerter. For hvor kommer vel uretten i verden fra? Jo, nettopp fra menneskers hjerter. Jesus viste med sitt liv i møte med menneskene at kvinner skulle vises respekt.

Både Jesus og Paulus strekker strikken langt i forhold til kvinner – det skjønner vi når vi har kunnskap om hva som var vanlig tenkning i deres samtid. I enkelte tilfeller likestiller Paulus mann og kvinne: «Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningfolkene» (Rom 16,3–4).

Om Paulus hadde gått enda lengre i forhold til kulturen han levde i, ville evangeliet blitt hindret. Evangeliet var alltid viktigst!

Vi skal huske at det var to grupper som ikke fikk vitne i en rettssak på Jesu tid: gjetere og kvinner. Slik var kvinnenes status da, og det måtte en ta hensyn til.

2. Samtidskulturen

Vårt kvinnesyn reflekterer på mange måter kulturen vi lever i. Paulus skriver følgende: «For jødene er jeg blitt som en jøde, så jeg kan vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som jeg var under loven, så jeg kan vinne dem som er under loven» (1 Kor 9,20). Paulus strekker seg sannelig langt for å vinne mennesker for Kristus.

Om vi skulle legge til grunn vårt kvinnesyn ut fra kulturen som rådet på Jesu tid, vil vi gjøre urett mot kvinnene. Et bibelsyn som gjør datidens kultur absolutt, vil hindre oss i den veien som er den beste – nemlig kjærlighetens vei.

Om en ikke bygger på skaperordningen (loven) eller syndefallsordningen, Adams og Evas fall, men gjenopprettelsen ved Jesu død og oppstandelse – nemlig evangeliet, blir disse tekstene sentrale:

«Likevel, i Herren er verken mannen uavhengig av kvinnen, eller kvinnen uavhengig av mannen. For slik som kvinnen er av mannen, slik kommer også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud» (1 Kor 11,11–12).

«Her er verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28).

3. Nådegavebasert

Svært mange i min sammenheng godtar kvinnelige pastorer. Misjonskirken – for eksempel – var tidlig ute med å akseptere kvinnelige forkynnere og pastorer. Det skjedde ikke fordi man så forbi Skriftens ord. Tvert imot. Det var nettopp Bibelens omtale av kvinner i tjeneste som gjorde at vi landet på dette. At en for eksempel måtte forstå Paulus ord til Korinter-menigheten « … kvinnene skal tie når menigheten samles» (1 Kor 14,34) som situasjons- og kulturbetinget.

I våre sammenhenger er det stadig flere som betoner at lederskapet er nådegavebasert og gjelder for begge kjønn:

«Han ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere» (Ef 4,11).

«Gud har satt disse i menigheten: for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger» (1 Kor 12,28).

«For slik vi har mange lemmer på én kropp, uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, én kropp i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Hvis det er profeti, bruk den i overensstemmelse med troen» (Rom 12,4–6).

4. Tjene hverandre

Bibelforsker Olav Valen-Sendstad skriver: «I Guds forløsningsrike i Kristus elimineres enhver forskjell, ulikhet og varierende verdighetsgrad så at alle troende og døpte er like for Gud, likeverdige uten hensyn til kjønn, rase eller sosiale kår.»

Som kristne mennesker er det naturlig å tjene hverandre. Det er et viktig bibelsk prinsipp. Peter skriver: «Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode forvaltere, over Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10).

5. Ressursrike

Det har skjedd en dramatisk samfunnsmessig utvikling fra da kvinnens plass var i hjemmet, til i dag da hun er fullt på høyde med mannen i alle samfunnsoppgaver og jobber. Det er ingen forskjell på utdannelse og dyktighet. Skal ikke dette ha betydning for vårt syn på kvinnen?

Tenk hvilken ressurs kvinnene er. Ja, de trengs som aldri før med sine gaver og kompetanse.

Kjære søstre i troen! Vær frimodige og bruk de gaver Gud har gitt dere!